Ikke fnys av hjerter og likes. Vis heller litt interesse.

SPALTIST I DT: Kristin Oudmayer jobber i UNICEF Norge hvor hun leder «Du kan være Den ene». Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse. Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende. 
ILLUSTRASJON: Karl Gundersen

SPALTIST I DT: Kristin Oudmayer jobber i UNICEF Norge hvor hun leder «Du kan være Den ene». Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse. Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende. ILLUSTRASJON: Karl Gundersen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerFor en stund siden kontaktet en mor meg på Facebook med et spørsmål jeg senere skulle erfare at også andre foreldre sitter med. Hun fortalte at sønnen hadde tatt et nydelig bilde av seg selv som han hadde lyst til å ha som profilbilde på Facebook.

Hennes instinktive reaksjon var at det burde han ikke gjøre. Årsaken var hjerteskjærende:

Hun ønsket å skjerme ham fra nok en vond opplevelse hvor ingen ville komme til å like eller skrive hyggelige kommentarer til ham – slik han alltid var vitne til at de andre i klassen gjorde med hverandre. Og som i mange andre saker hvor barn og unge opplever utenforskap på nettet, opplevde også han å være utenfor fellesskapet på andre arenaer.

Mange voksne fnyser av hjerter og likes, og kan ikke forstå hvorfor barn og unge er så opptatt av å få det.

Den manglende forståelsen vi viser gjennom å møte deres hverdag og bekymring slik, gjør det vanskelig for barn og unge å ha tillit til at vi kan være gode rådgivere og samtalepartnere når de opplever noe opprørende, vanskelig eller kanskje gjør dumme ting selv. De trenger voksne som forstår dette, og som anerkjenner at en like eller et hjerte er en måte å si at jeg ser deg på. Eller sagt med andre ord: Fravær av disse handlingene er en tydeliggjøring av at du er uinteressant og ingen bryr seg om deg.

Men hva skjer med voksne når vi ikke har nok kunnskap til å forstå barn og unges digitale liv, og det lille vi besitter av kunnskap kommer fra voldsomme oppslag i mediene om overgrep og konsekvensene av nakenbildespredning?

Jo, vi blir redde. Vi blir sinte. Vi blir bekymret. Vi blir kontrollerende, og vi handler ikke alltid rasjonelt og til det beste for ungene. Helt vanlige tilbakemeldinger fra unge jeg møter, er at de ikke kan fortelle foreldrene sine om det de opplever fordi de kommer til å bli sinte og bekymret. At de helt sikkert kommer til å klikke i vinkel og snoke i mobilen deres, stenge av internett eller på andre måter begrense livene deres.

Når tilliten til voksne er lav, hva gjør de unge da?

I beste fall snakker de med venner om det de opplever, men veldig ofte blir de gående med opplevelsene alene. Fulle av skam og fortvilelse. Uten noen å snakke med, og uten noen til å hjelpe seg.

Det er ikke mulig å ha fullstendig oversikt over alt barna foretar seg på nettet, og det må heller ikke være et mål.

Barn og unge har rett til privatliv, og de må få utforske verden uten innblanding, men med trygge rammer.

De voksne i blokka vår på Tranby visste at vi holdt til i skogen

Akkurat som skogen ved fotballbanene på Tranby var et fristed hvor vi pratet og tullet om alt, flørtet, kranglet og kysset for første gang (uten voksnes innblanding), så er nettet et lignende fristed hvor barn og unge tidlig deler hemmeligheter, krangler, flørter og utforsker livet og hverandre.

De voksne i blokka vår på Tranby visste at vi holdt til i skogen, og det hendte jeg så moren min i soveromsvinduet fra utkikksposten vår. Men hun blandet seg ikke inn. Hun viste bare tydelig at hun var der, og at hun visste hvor jeg var. For så å følge opp med interesserte spørsmål som fikk meg til å fortelle når jeg kom inn igjen.

Og slik er det også i dag. Voksne må delta i barn og unges digitale hverdag gjennom tilstedeværelse og kunnskap.

Voksne må vise interesse, omsorg og selv være gode forbilder og veiledere. Vi må være tydelige på at om du gjør noe dumt eller opplever noe vondt, så vil vi gjøre det vi kan for å hjelpe deg – akkurat som vi ellers ville ha gjort. Når ungene vet ar vi er interesserte, at vi har kunnskap og ikke minst vilje til å forstå dem, blir det lettere å ta kontakt dersom noe vondt og vanskelig skjer.

Og helt til slutt – det er helt vanlig å føle seg usikker og litt bekymret som voksen.

Det er også greit ikke å ha alle svarene og de gode rådene på stående fot. Men barn og unge trenger tydelige voksne som bryr seg – ikke bare om hvordan egne barn har det, men som også bryr seg og tar ansvar for hvordan andres barn har det i sitt digitale liv. Så undersøk litt, snakk med andre voksne og sjekk ut Foreldreskolen.no eller unicef.no/denene.

Det finnes gode råd om hvordan du kan være en betydningsfull og klok voksen i møte med barn og unges digitale liv.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE HER:

Jan Ovind: Den som venter, er ikke alene

Sven Ove Bakke: Å bo midt i byen må aldri kunne forveksles med å bo på Konnerud

Kristoffer Reinsfelt Arnesen: En brun apokalypse

Alisa Daic: De som blir integreringsvinnerne

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags