Opp og ned er like langt

OLA NORDMANN I HEISEN: «Det er først når nordmannen er kommet ordentlig inn i heisen og døren er lukket at hun/han/hen går i elevatorkoma.» ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

OLA NORDMANN I HEISEN: «Det er først når nordmannen er kommet ordentlig inn i heisen og døren er lukket at hun/han/hen går i elevatorkoma.» ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDet går opp og ned her i livet. Det skyldes først og fremst den utstrakte bruken av heis. Heis er som kjent en anordning som bringer oss vertikalt av sted. Vanligvis forholder vi oss til verden på horisontalt vis (pluss-minus for oppover- og nedoverbakker), ved at vi beveger oss bortover på det underlaget som til enhver tid befinner seg under våre sko/støvler/Crocs/bare føtter.

Så ikke med heis – eller elevator, om du vil. Da går det rakt til værs, men ofte like raskt ned igjen.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Den første heisen i et varehus ble åpnet i New York i 1854, mens den første godkjente heisen i Norge ble godkjent i 1896.

JAN OVIND: 62 år. Journalist. Gift. Født i Oslo, bare måneder senere brakt til Drammen. Bodde i Drammen 1955-61, i Asker 1961-68 før retur til Drammen, som siden har vært base - med unntak av to år i New York som VG-korrespondent 1991-93. Jobbet i VG 1983-2017.

JAN OVIND: 62 år. Journalist. Gift. Født i Oslo, bare måneder senere brakt til Drammen. Bodde i Drammen 1955-61, i Asker 1961-68 før retur til Drammen, som siden har vært base - med unntak av to år i New York som VG-korrespondent 1991-93. Jobbet i VG 1983-2017. Foto:

Vi har, som folk, således lang erfaring med å heise; like fullt ser det ut som om nordmenn ikke har noen åpenbar fornøyelse av å ta heis – spesielt når den fylles opp av folk som skal samme vei, altså opp eller ned.

Det kan skyldes mangelen på rom (armslag), frykten for at apparatet (heisen) kan stoppe mellom to etasjer, nærkontakten med fremmede man aldri skal se igjen, utåndinger som kan fortelle distinkt om hva både frokosten og lunsjen til de medheisende inneholdt, uvanlige kroppslukter; kort sagt, man befinner seg i en situasjon som av mange oppfattes som krevende og belastende, en inntrengning i ens egen (og andres) intimsfære.

Vi skal heller ikke glemme elementet av klaustrofobi, følelsen av å være innestengt, som kan påvirke ens atferd og uttrykk.

Derfor fremstår mange nordmenn i en godt befolket heis som statuer. De kommer inn – og stivner fullstendig (etter å ha trykket på knappen som angir hvor de ønsker å forlate fartøyet).

De er som sardiner i boks. Og like livate.

Noen velger å stirre manisk og borende på et punkt i en av heisens vegger, andre i taket, enkelte ser ut til å få akutt pustestans i det øyeblikket de kommer inn, og for den moderne gutt/jente/mann/kvinne/transe kan det avhjelpe å pirke fram mobilen og se ned på telefonen mens man trykker lett og meningsløst på tastaturet.

Ingen kan karakteriseres som utagerende. I heisen hersker det anspent ro. Som i en eksamenssal. Mens de som sitter i en eksamenssal skal opp i et emne, skal heispassasjerene bare opp – eller ned.

Selv har vi bodd i New York et par år, og derfra reist på kryss og tvers i Amerikas Veldige Stater, og således tatt heis – i embeds og fritids medfør – i både nord og sør og øst og vest.

USA er et mangfoldig og omskiftelig rike, men når det kommer til small talk i heiser, er det ingen som slår folkeferdet derover.

For de fleste amerikanere ser det ut til å være den naturligste ting av verden å bruke heisturen til å bli kjent med hverandre og utveksle humørfylte fraser. Og ikke bare det: De liker fulle heiser, så stappfulle at vi ved enkelte anledninger har valgt å evakuere rett før oppgang.

La det være lov å komme med en lokal observasjon: Stundom frekventerer vi den såkalte A-heisen på Drammen sykehus, som består av tre store, godt befolkede hovedheiser.

Når man kommer ned til første etasje sammen med en full ladning situasjonstafatte medmennesker, blir man ofte møtt av et beite pågående og påstigende heispassasjerer som er så krakilske at de trenger seg inn – før vi andre kommer ut. (Dårlig heisskikk)

Ergo: Det er først når nordmannen er kommet ordentlig inn i heisen og døren er lukket at hun/han/hen går i elevatorkoma.

Utenfor heisen kvikner man raskt til.

Lungene fylles med det som måtte omgi en, og man fungerer igjen som et fritt og ubesværet menneske – i horisontalplanet.

LES DE SISTE SPALTISTENE:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags