Gå til sidens hovedinnhold

Snart er det vår. Forhåpentligvis.

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er nå den fester seg. Kulda.

Å lese gjennom litt mytologi sier mye om et folk, hvem de er, hvor de kommer fra. Og hva vi frykter.

I Norge har vi draug og nøkken som tydelige farer fra vannet, et speil av et land der folk dør til sjøs og i tjenn. Dratt ned i dypet uten prest og begravelse. Eller lokket ut i døden av vannliljene.

Og Moses’ 40 år i ørkenen får en annen tyngde om det ses gjennom øynene til en person som bor i ytterkanten av en tørr ødemark. Langt ut og farlig. Der å gå seg vill er en reell fare og frykt.

 

Så sitter vi her da. I starten av februar. Her ser vi ut av vinduet, der naturen herjer med oss nordboere, og det er tydelig hva våre forfedre og formødre fryktet: Kulda. Verdens ende, selveste ragnarok, skulle ikke ende i flammer og svovel-lukt, men i en vinter som aldri tok slutt, en kulde som varte og varte. «Alltid vinter og aldri jul» som tilstanden i Narnia under Heksas styre er beskrevet.

Fimbulvinteren.

Jula er et velkomment avbrudd, solvervet som lover at det går mot lysere tider. Det er ikke rart du trenger litt fest etter en tid da alt stadig blir mørkere. Tenk om det ikke tar slutt! Tenk på lagrene med korn og neper som stadig minsker. Kanskje vi til og med må slutte å drikke øl.

Ja tenk om vinteren aldri tok slutt. Tenk om det var år uten sommer.

Fimbulvinteren som beskrevet i Snorre, de tre årene uten sommer, er dessverre antakelig basert på en ekte hendelse. Arkeologer har lenge visst at noe dramatisk skjedde for 1500 år siden i Skandinavia. Gårdsbruk forsvant. Hele håndverkstradisjoner ble borte. Spor av menneskeaktivitet endrer seg fullstendig. Norrland ble avfolket.

Det finnes spor av trær som var frosne på sommeren.

Eller som det ble beskrevet i en artikkel i forskning.no tidligere i år: «Mye blir stusslig. Og så blir det ofret mer gull til gudene».
Forskere i Sverige har gitt det navnet «hendelsen i 536». Et navn på en tragedie som ikke helt underbygger alvoret på samme måte som «Svartedauden».

Hva flere år på rad uten sommer gjorde med folkene på midten av 500-tallet trenger man ikke stor fantasi for å forestille seg.

Det er store vulkanutbrudd som skal ha vært årsaken til klimaendringene, som antakelig ble etterfulgt av en pestepidemi eller to. Store skyer med aske i atmosfæren som stenger ute det livgivende lyset.

Det har skjedd i senere tid også. 1816 er kjent som «året uten sommer». Vulkanen Tambora hadde utbrudd og følgene kunne merkes over hele verden: Matmangel og økt pris på korn, og medfølgende opprør i England og Sveits. Det var sult i Kina. Brun snø falt i Ungarn.

En del folk tilhørte sosiale sjikt der de antakelig ikke merket så mye til økningen i brødprisen.

En ferie med Byron, Polidori, og Percy og Mary Shelley skal ha blitt ødelagt av det elendige været. De bestemte seg for å ha skrivekonkurranse for å slippe unna regnet. Tenåringen Marys utkast ble til romanen «Frankenstein». Polidoris «The vampyre» fra samme skrivekonkurranse er den første «romantiske vampyren» slik vi kjenner ham nå. Og delvis et nidskrift over Byron.

Men Februar i Drammen er en flott tid.

Jeg har varme i gulvet, og det fineste i lange underbukser man kan kjøpe på tilbud om jeg skulle stikke nesa ut døra. Men man merker det jo. Denne arvefrykten. Rent rasjonelt er det til å holde ut at det er vinter og ikke jul. Det skal gå over. Snart er det vår.

Forhåpentligvis.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE HER:

Kommentarer til denne saken