I Mostar søker de å bygge bro mellom håp og fortvilelse. Kan studenter ved Universitetet i Sørøst-Norge bidra?

Foto:

Av
DEL

MeningerCharles Dickens beskriver i boken «A tale of two cities» tiden før og etter den franske revolusjon, og den vedtatte franske menneskerettighets erklæring i 1789 på følgende måte:

«Det var de beste tider, det var de verste av tider, det var visdommens alder, det var dumhetens alder, det var en epoke av tro, men også av utroskap. Det var lysets årstid, men også årstidens mørke. Det var vårens håp og det var vinterens fortvilelse.»

I Mostar føler vi på samme måte håp og fortvilelse, årstidens mørke og lysets velsignelse.

Naturen smiler til oss mens krigens sår består. Både i menneskene vi treffer og ved de nedskutte bygningene som fremdeles 28 år etter krigens slutt taler sitt eget språk. Den fryktelige krigen varte fra 1992 til 1995. Mennesker fra tidligere trygge nabolag begynte å skyte på hverandre. På den ene siden av elven Neretva løp menneskene i sikksakk for ikke å bli truffet av kuler og artilleri fra dem som ville drepe dem fra den andre siden. «How do you sleep?» spurte i 2001 en graffiti på en av disse bygningene en kulturdelegasjon fra Drammen kommune som var på besøk. Spørsmålet inspirerte til oppsettelse av et teaterstykke med samme navn, ved Brageteatret i Drammen samme år.

Mostar er en delt by, på mange måter to byer to byer fulle av motsetninger. Mostar gir likevel håp om at etter krigens grusomheter er det mulig å leve sammen på fredelig vis.

At man ved hjelp av menneskelig fornuft og empati skal finne tilbake til det som engang var. Serbere, Kroater og bosniere – ortodokse kristne, katolske og muslimsk troende. Noen påstår imidlertid at krigen fremdeles pågår, men med andre midler økonomisk, sosialt, kulturelt og politisk, samt mellom korrupte politikere som ikke vil gi fra seg makten og som derved svikter den demokratiske tilstand og byens innbyggere. Ved å styre byen administrativt har korrupte kroatiske og bosniske politikere beholdt makten i Mostar i mange år.

Uten etnisk eller religiøs partitilhørighet kommer man ikke langt. Nasjonalismen har befestet sin stilling – også langt inn det som vi her hjemme opplever som det frie og uavhengige akademia.

En god venn av meg fra Mostar påstår at krigene på Vest-Balkan startet på universitetene, på universitetsbiblioteket fullt av nasjonalistisk propaganda og i klasserommet der professorene fremdeles presenterer deres egne ideologiske fortolkninger av virkeligheten. Fremdeles finnes det tre ulike fortolkninger av bakgrunn og skyld for krigene på Vest-Balkan: en kroatisk, en serbisk og en bosnisk.

Det internasjonale samfunn har sviktet Bosnia-Hercegovina, og ved det byen Mostar.

Først ved Dayton-avtalen som riktignok bidro til å stoppe krigen i 1995, men som samtidig ga Bosnia-Hercegovina en konstitusjon som annullerte selve grunntanken i både den franske menneskerettighetserklæring, i FNs universelle verdenserklæring og grunnsteinen i vårt internasjonale menneskerettighetsregime: individets rettigheter og friheter. Artikkel 1 i Verdenserklæringen forteller oss at

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd»

EUs «positive peace» agenda savner resultater, særlig lokalt. Demokratisk styring fri fra korrupsjon og organisert kriminalitet, rettferdig økonomisk konkurranse, ytringsfrihet og respekt for loven, er alle fjerne virkeligheter i hverdagen for serbere, bosnier og kroater i Mostar.

Individet – mennesket er ikke lenger i fokus. Gruppetilhørighet er det som avgjør.

Mange andre internasjonale aktører har søkt å bidra til forsoning og respekt for menneskeverdet og individets rettigheter i Mostar ved å dekonstruere den gruppetilhørighet som definerer hverdagen i Mostar. Kun svært få er fremdeles til stede. Blant dem er Det norske Nansen Fredssenter og Universitetet i Sørøst-Norge. USN søker å bidra til dialog og samkvem mellom studenter på de to Universitetene Dzemal Bijedic University of Mostar og University of Mostar.

I seks år har studenter fra USN reist til Mostar for å delta på den internasjonale sommerskolen USN har ansvar for. Til sommeren reiser vi dit igjen.

I dagens Europa blomstrer nå nasjonalisme og fremmedhat opp. Ikke bare i Polen og Ungarn, men også i våre naboland Sverige og Danmark. Og til dels også i Norge. Motsetningene og debattklimaet blir hardere og hardere, med mindre toleranse for andres meninger. Erfaringene fra Vest-Balkan og de svært synlige bevis i Mostar viser oss hvor galt det kan gå, om ikke intoleransen holdes i sjakk.

Det finnes mange delte byer i verden. Mostar er bare en av dem.

Felles for dem alle er at det som er ment å forene i stedet skiller mennesker fra hverandre, ofte på grunn av religion, etnisitet eller politiske omstendigheter. Oppkonstruerte sannheter og manipulerende politikere bidrar til å svekke den forsoning som vi så gjerne skulle sett. Og som menneskene i Mostar fortjener.

Den gjenoppbygde brua i Mostar har ikke bidratt til å gjenoppbygge tillit. Snarere tvert imot.

«Do not forget» står det på en av den opprinnelige bruas gamle steiner ved inngangen til den muslimske gamlebyen.

Heller ikke studenter ved Universitetet i Sørøst-Norge bør glemme den urett som ikke rammet oss selv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags