Frykten for å si det man mener

DET VI IKKE SNAKKER OM: «Jonas Gahr Støre ville ikke møte Sylvi Listhaug til «innvandringsdebatt».

DET VI IKKE SNAKKER OM: «Jonas Gahr Støre ville ikke møte Sylvi Listhaug til «innvandringsdebatt». Foto:

Av
DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

MeningerDette er en redigert versjon av en kommentar skrevet av undertegnede, første gang publisert på resett.no den 13. september 2017.

Frykten for å si det man mener

Da jeg kom hjem fra jobben dagen etter valget, nærmere bestemt den 12. september, leste jeg til min glede en svært god kronikk fra Universitetslektor og forfatter, Espen Goffeng.

Kronikken hadde akkurat blitt publisert på NRK Ytring, og har tittelen «En venstreside på villspor».

Helt fra start går Goffeng hardt til verks og påstår at «venstresiden har påført seg selv et tap som kunne ha vært unngått hvis de hadde våget å snakke om innvandring». Goffeng betegner seg selv som en av «litt for få» på venstresiden som faktisk både høylytt og synlig snakker om utfordringene som følger med innvandring. Samtidig hører han fra mange på venstresiden som til ham sier at dette er et tema de ikke vil snakke åpent om selv.

Det er ikke så rart. Vi har jo sett både Anders Heger og William Nygaard (ja, mannen som selv nesten ble drept av en fanatisk salafist) lede an i uken etter valget med å rasiststemple halve Norges befolkning.

Denne stemplingen har for øvrig foregått lenge. Som Goffeng skriver: «Budskapet om rasisme og fascisme kom nok også tydelig fram til de 40 prosent av Ap-velgere som i mai 2016 svarte at de synes Listhaug gjør en god jobb.» Men de sier altså ingenting, og forfatteren resonnerer videre at en av årsakene er at man ikke snakker om det av frykt for å bli fortalt fra «sine egne» hvor begredelige de er som mennesker. Trosser man dette er min oppfatning at man fort blir utsatt for sosiale sanksjoner der man gjerne blir erklært som «persona non grata». Man risikerer å miste venner. Sin sosiale status. Man kan bli erklært som en dårlig og umoralsk person.

Espen Goffeng sine refleksjoner fikk meg til å tenke på hva mennesker, inklusive meg selv, mener, men ikke sier. Og også på hva jeg nettopp har stemt, og hvorfor.

Jeg skrev opprinnelig dette som nå følger i en kommentar på en link til nevnte kronikk som Goffeng la ut på sin Facebook side, og nå vil jeg gjerne dele dette her i DT. Gitt det jeg har skrevet over, så er dette selvsagt en risikosport, men her kommer det:

For å bruke venstresidens retorikk, så stemte jeg denne gang for et «kaldere samfunn».

Denne betegnelsen er for øvrig bare en håpløs kreasjon fra «De Gode» for å rakke ned på oss på høyresiden. Jeg stemte dog slik jeg gjorde fordi jeg er en av dem som syntes innvandring og skepsis til en religion og kultur fjernt fra vår egen, er en av de viktigste sakene som ingen andre enn Frp sier noe om (og knapt nok de). Samtidig er det nok ikke bare Ap-velgere som ikke «tør» å si noe. Nesten ingen av oss andre tør heller av hensyn til familie, venner, jobb.

Denne settingen er skapt av venstresiden. Vi har en fryktkultur.

Samtidig foreligger det undersøkelser om hva norske velgere mener er de viktigste temaene i samfunnet vi lever i. TNS Gallup sitt klimabarometer fra 2016 spør norske velgere om hva som er samfunnets største utfordringer. 64 % svarte at den viktigste saken er innvandring. Dernest har Chatham House, et uavhengig policy institutt i London, gjennomført en undersøkelse som viser at et flertall av befolkningen i flere land i Europa er skeptiske til innvandring fra muslimske land.

Faktisk mener 55 % av befolkningen i 10 europeiske land at all innvandring fra muslimske land bør stoppes.

I tillegg til ovennevnte ble det på lørdag før valget presentert i Finansavisen en fremskrivninger av demografiske tall i artikkelen «Forskjellsbyen». Disse tallene peker mot et mulig muslimsk flertall i Oslo i 2070, jamfør mediekanalen Resett.no

Hva dette vil bety, og om det bør gjøres noe med, er det svært få eller ingen som har en særlig god og faktabasert diskusjon om.

Dette til tross for at det som nevnt over finnes gode indikasjoner på hva folket mener, samt hva som kan være sannsynlige konsekvenser av den unnfallenheten som nå råder hva gjelder innvandring.

Det mest håpløse er at dette ikke engang var et tema i valgkampen, og selv i Frp var det vel noen som lurte på om temaet var «lurt å snakke» om.

At dette ikke skulle snakkes om ble vel spesielt godt synliggjort da Jonas Gahr Støre ikke ville møte Sylvi Listhaug til «innvandringsdebatt». Listhaug altså, som 40 % av Ap-velgerne syntes gjør en god jobb.

I et land som Norge som har stor sans for utredninger om den minste lille endring, så ties det altså fullstendig om en av de største demografiske endringer siden krigen.

Dette er mildt sagt frustrerende. Denne utfordringen kommer ikke til å gå bort av seg selv, og det oppleves som ansvarsløst å ikke fronte den.

Når jeg nå åpenlyst og tydelig skriver om «Frykten for å si det man mener»? Jeg har bestemt meg. Dette er mitt lille bidrag til at vi begynner å si det vi mener.

LES OGSÅ: Kolberg på stryke-toppen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags