Ungdom er spennende folk. Vi må gi dem den beste skolen vi kan. Vi må slutte å la karakterene styre

Av
DEL

MeningerHva skal vi med karakterer i opplæringen? Karakterer er etterlevninger av en gammeldags og utdatert tanke om skole. Det eneste de brukes til er å sile og sortere elevene inn i et høyere skolesystem. Og jeg mener de er den største hindringen for å drive mer spennende pedagogikk.

Skolens oppdrag er å åpne dører mot verden og framtida. Elevene skal utvikle kunnskap, ferdigheter og holdninger for å kunne mestre livene sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet.

Rektor-spalten

Drammens Tidende ønsker flere fagfolk med i samfunnsdebatten.

Derfor har vi startet med å utfordre regionens rektorer, som fremover vil bidra i debattspaltene i det vi har kalt rektor-spalten.

Denne uken skriver rektor for Lerberg skole- og kompetansesenter, Arve Gravningen.

Gravningen sender stafettpinnen videre til rektor ved Lier videregående skole, Anne Johanne Guldvik.

Som rektor ved en ungdomsskole fyller dette oppdraget meg med ydmykhet og glede. Tenk for en fantastisk spennende oppgave vi har. Elevene våre fyller hele registeret hva gjelder følelser, selvbilde, selvtillit, kroppsspråk og konsentrasjon. Tenåringshjernen er sterkt preget av opprydding i hjerneceller og koblinger. Å forvalte disse herlige ungdommene som er på full fart inn i det mer selvstendige livet, er en oppgave som fordrer god skolekultur preget av tillitsfulle relasjoner og inkluderende fellesskap. Det fordrer at vi tar oppdraget på alvor og å skape den beste skolen elevene våre kan ha.

På vår ungdomsskole jobber vi etter en se-og-bli-sett-kultur. Vi bruker lommelykta som et enkelt billedlig verktøy til å lyse på styrkene hos oss selv og hos andre. Det vi gir næring vokser. Når læring preges av å leite etter det vi kan og er gode på, kommer vekst og utvikling.

Ungdom anno 2019 forholder seg til verden rundt seg 24 timer i døgnet. Når de sitter på rommet bak en lukket dør, er sannsynligheten stor for at de forholder seg til verden der ute. Vi vet at dette bidrar til å skape et glansbilde av det virkelige livet, og vi vet at å speile seg i det bildet gjennomsnittlig gir flere psykiske helseutfordringer enn tidligere.

Mitt ønske er at vi sammen kan bidra til å senke prestasjonspresset ungdommene våre er utsatt for. Kan vi være mer opptatt av de sosiale bidragene i klasse- og skolemiljøet enn i karakterene? Kan vi være mer opptatt av de myke verdiene enn av å måle og veie?

På Eknes ungdomsskole har vi i 20 år drevet underveisvurdering uten bruk av karakter. Elevene får som forskriften krever, karakterer i alle fag ved semesterslutt, to ganger i skoleåret. Erfaringene våre er at karakterene forstyrrer selve læringsprosessen. Elevblikket faller vekk fra læringa og over på tallet. Tallet får elever til å sammenligne seg med hverandre i stedet for å spore egen progresjon og framgang. Iveren etter å rangere overtar for iveren etter å lære. Vi må se hele mennesket, være opptatt av den sosiale og metodiske kompetansen i tillegg til den faglige, og ha gode og varme relasjoner til elevene våre.

Karakterer hjelper ikke eleven til å lære, men er kun et stempel som stadfester verdien på det du har vist læreren din. Hva gjør det med motivasjonen til den som stadig blir veid og målt og stemplet for lett?

Vi må snu fokuset over på læring og ikke la karakterene styre. Vi må tørre å utfordre pedagogisk praksis ved å kutte ut intetsigende prøver, tentamener og skriveoppgaver. I beste fall måler disse bare tidsbruk, formelle krav og kunnskapsoppgulp. Elevenes læringseffekt reduseres dersom lærerens veiledning og tilbakemelding kommer lenge etter at læringsarbeidet er avsluttet. Vi må derfor lete etter løsninger som involverer elevene i så stor grad at de får veiledning underveis og forholdsvis umiddelbart.

Det holder ikke å bare ta bort karakterene, vi må også tenke at alt vi gjør skal være læringsfremmende. Skolehverdagen blir mye mer interessant for både elever og lærere dersom man tør slippe til spennende metodikk med problemløsningsoppgaver, prosjektarbeid, samskrivingsoppgaver, egenvurdering, hverandrevurdering, samarbeidslæring og reflekterende samtaler.

Med fokus på elevenes læring og motivasjon, godt lærersamarbeid, tverrfaglighet, dialog og prosess med elevene, vil lærere i tillegg slippe de endeløse rettebunkene. Det er sammen med elevene vi kan leite etter hva de kan. Det er der vi finner gull. Det er der vi har mulighet til å veilede dem i læringa si.

Det er jo elevene vi er der for. De er så fine, men akk så skjøre. Å stemple dem er helt unødvendig. Vi må bidra til god hjerneopprydding ved å gi dem gode mestringsopplevelser, se dem som hele mennesker og fange de gylne øyeblikkene.

For å lære å ta hånd om seg selv og sitt liv, og samtidig ha overskudd og vilje til å hjelpe andre, trenger man noe annet enn en skole som er opptatt av å veie og måle. Som en tidligere ekneselev så treffende sa til mine rektorkollegaer; «vi er mest opptatt av å bli skikkelige mennesker, vi». Det gjør meg hjertevarm.

BI-professor og motivasjonsforsker Baard Kuvaas har sagt følgende: «Å rangere sine medarbeidere ut fra karakterer, for så å fortelle flertallet av dem at de er gjennomsnittlige, er en motivasjonell katastrofe. Det er den mest absurde ledelsesteknikken jeg kan tenke meg, og den har ikke forskningsmessig støtte verken logisk eller empirisk.»

Ungdom er spennende folk. Vi må gi dem de beste betingelsene vi kan. Vi må gi dem den beste skolen vi kan. Vi må slutte å la karakterene styre.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags