Er vi i ferd med å miste gutta?

Av
DEL

Meningergutta sover nå,
gutta sover nå,
med lyset på.

På 80-tallet ble diktet Gutta av Lars Saabye Christensen gitt ut. I diktet mimres det lengselsfullt tilbake til en tid der gutta fant på mye gøy sammen. Det beskriver en overgangstid mellom det å være barn til å være voksen, fra å være en gutt til å bli en mann. Diktet avsluttes med linjene ovenfor. Hva ville egentlig Lars fortelle oss med de linjene?

I februar i år kom Stoltenbergutvalget, ekspertutvalget om kjønnsforskjeller i skoleprestasjoner, ut med en rapport der de la fram 64 tiltak for å minske kjønnsforskjeller i opplæringen. De fleste av tiltakene handlet om å legge forholdene bedre til rette for gutta. De taper nemlig terreng i forhold til jentene på alle skolenivåer.

Rektor-spalten

Drammens Tidende ønsker flere fagfolk med i samfunnsdebatten.

Derfor har vi startet med å utfordre regionens rektorer, som fremover vil bidra i debattspaltene i det vi har kalt rektor-spalten.

Denne uken skriver rektor for Lerberg skole- og kompetansesenter, Arve Gravningen.

Gravningen sender stafettpinnen videre til rektor ved Lier videregående skole, Anne Johanne Guldvik.

I avisa leser vi i disse dager om voksende guttemiljøer i Drammen som er preget av vold og rus, i TV-serien Exit ser vi gutter, forkledd som menn, som gjør livet surt både for seg selv og sine nærmeste med grenseløs atferd og fullstendig mangel på empati, og i en vanlig skolegård i Drammen yppes det til strid mellom guttegrupperinger etter at en bagatell av en kommentar har blitt spredd til hundre andre.

Hva er det egentlig som skjer? Er vi i ferd med å miste gutta?

Gutter som vokser opp, blir alltid et produkt av den tida de lever i. De blir den de er i samspill med andre. Gutter trenger å bli elsket, sett og anerkjent for den de er. Dette gjelder jo for alle barn. Det som er spesielt for gutter er gruppedynamikken i en overgangstid mellom barn- og voksenliv.

Et særtrekk ved mange gutter er at de er opptatt av makt, de er opptatt av å vinne og de posisjonerer seg ovenfor hverandre. Samtidig er de redde. Det de er mest redde for er å bli stående utenfor flokken. At de ikke blir funnet verdige nok for flokken sin, og at de ikke mestrer spillet om posisjon. I denne redselen kan man fort miste seg selv, man kan ende med å ta på seg masker og «late som» for å kompensere for den sterke følelsen av å ikke være god nok, ikke være betydningsfull for de andre.

Med en slik sterk indre dynamikk trenger man positive ledere, eller det vi kan kalle en sunn indre justis. Det er alltid farlig å snakke varmt om gamle dager, at alt var bedre før, men på dette området kan vi ha noe å lære av å se bakover. Da jeg var barn ble jeg ledet av de eldre barna i gata. Da jeg ble gammel nok, ble min første lederopplæring å dele fotball- og hockeylag på løkka. Jeg satt meg selv alltid på den antatt svakeste laget, for det hadde jeg lært av mine lederforbilder noen år tidligere. Da ble det ikke konflikt før kampen var i gang.

Hvordan er det i dag? Nå skal jeg karikere litt: Enten er hverdagen så gjennomorganisert av voksne at de positive guttelederne ikke får slippe til, eller så er det så lite styrt at det blir den sterkestes rett. Jeg savner den kloke balansen, for vi trenger sårt gode gutteledere i fremtiden. I skolen i dag er det oftest jenter som leder, og snart blir det en omstilling ute i arbeidslivet også. (Til det bedre, vil en av mine kvinnelige kolleger helt sikkert si ...)

Guttedynamikken har blitt enda mer komplisert av to vinder som blåser kraftig nå. Kjapp kommunikasjon over nett er ikke bare et gode, det kan også brukes til å befeste makt. Man kan true med storebrødre og andre brødre, og dermed kan undertrykkelsen fullføres. Den andre vinden er frykten for å snitche, være en snitcher. Stempelet man får ved å stå opp imot det som er galt kan ødelegge deg, og gjøre deg til gutt uten flokk. Dermed er det ingen som sier ifra hvis det blir gjort gale ting. Mangel på indre justis, frykt-kommunikasjon og redselen for å snitche skaper dermed utrygghet for gutta og samfunnet.

Det er på tide å jobbe annerledes, på tide å sette støtet i det forebyggende arbeidet. Det er på tide at alle tar i et tak nå.

Den første, og viktigste, flokken for gutta er familien. Gutter trenger å bli elsket, og de trenger varme foreldre som setter klare rammer. Foreldre må i praksis lære gutta at det de gjør får konsekvenser. Det kan være litt vanskelig for oss foreldre, for vi kan fort bli upopulære. Gutter er nemlig gode på å utfordre oss i rollen som foreldre ved å straffe oss.

Barnehage og skole må bygge opp trygge flokker der gutta opplever mestring og blir anerkjent for sine styrker. Vi har, kort sagt, et stort ansvar. Her må vi bli bedre.

Avslutningsvis er jeg veldig opptatt av at lokalsamfunnet tar tak. Er man en gutteforelder, så er det til det beste for egen sønn at du involverer deg i andres sønner også. I tillegg må frivillighet, arbeidsliv og det offentlige samarbeide om trygge oppvekstvilkår for alle. Det blir neste leserinnlegg.

Målet er at gutta kan sove trygt, med lyset av ...

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags