Tro det eller ei. Jeg er faktisk en stor beundrer hovedpersonen i det kristne påskedrama, den jødiske rabbi Yeshua, eller Jesus som han kalles i vår Bibel. Men jeg nekter å tro at han døde og ble gravlagt en fredag ettermiddag for snart 2000 år siden, for så å bli levende igjen den påfølgende søndag morgen.

For konservative kristne, som mener Bibelen er en guddommelig historiebok er ikke dette noe problem for en allmektig Gud.

LES OGSÅ: Munnkurv på biskopen

I dette tilfellet finnes det imidlertid en langt mer sannsynlig forklaring på påskens under, om vi ved å gjøre bruk av den historisk kritiske forskningsmetode søker etter parallelle religiøse forestillinger i Jesu samtid. Jeg sikter da til feiringen av babylonernes Tammuz og grekernes Adonis, som i de siste århundrene før vår tidsregning hver vår avgikk ved døden, og deretter ved de troendes intense bønner oppsto på den tredje dagen til stor jubel. Profeten Esekiel nevner denne feiringen i forbindelse med et syn han skal ha fått, i kapittel 8,14.

Forestillingen om at det var mulig å oppstå fra de døde stammer fra profeten Zarathustra, som levde i Iran på 800- tallet før Kristus, men ble ikke kjent i jødedommen før på profeten Daniels tid et par hundre år før Jesu tid.

LES OGSÅ: Takk, Per Arne Dahl!

Evangeliene er enige om at graven var tom, da de tre kvinnene kom for å salve Jesu legeme tidlig søndag morgen. Kanskje hadde han, som det finnes eksempler på i hans samtid, overlevd korsfestelsen. Likevel indikerer evangelienes beretninger om den oppstandne frelseren, som går gjennom vegger og forsvinner i det blå for Emmausvandrerne og 500 tilskuere på Kristi himmelfartsdag 40 dager etter oppstandelsen, at det snarere er hallusinasjoner det dreier seg om.

Så får heller forfatteren Dan Brown mene hva han vil om at Jesus stakk av fra alt oppstyret, og dro på bryllupsreise med Maria Magdalena til Frankrike.

LES OGSÅ: Åpent brev til NRK og Den norske kirke

Personlig synes jeg det er på høy tid at Kirken kommer til sannhets erkjennelse og gir Jesus den ære og anerkjennelse han fortjener, som en kompromissløs og uredd forkjemper for de svake i samfunnet, og for likestilling både for begge kjønn og for alle etniske grupper. At han åpenlyst trosset myndighetenes vanhelligelse av tempelet i Jerusalem og gikk imot den tradisjonelle tolkningen av Moseloven, var det som til sjuende og sist sendte ham rett i døden.

Det er disse sidene ved Jesu glade budskap, som både familien og hans nærmeste medarbeidere inklusive apostelen Paulus, hadde problemer med å forstå, som Kirken primært burde hylle i påsken, ikke en uhistorisk myte om en mirakelmann som vandret på Genesaretsjøens bølger og våknet til live etter å ha vært død i 3 dager.

FLERE MENINGER:

* Kjære Finn Sjuve

* Skilte og andre syndere

* Synd koster penger, papir og liv