Derfor markerer jeg ikke jul

KAN IKKE GLEMME: "Mange av oss har mistet familiemedlemmer. Derfor kan jeg ikke tillate meg selv å glemme det som har skjedd med oss og vårt land. Derfor er det viktig for meg å bevare og fortsette å opprettholde min bosniske kultur og tradisjon, selv her i Norge", skriver Amila Vuckic Jacupovic fra Drammen.

KAN IKKE GLEMME: "Mange av oss har mistet familiemedlemmer. Derfor kan jeg ikke tillate meg selv å glemme det som har skjedd med oss og vårt land. Derfor er det viktig for meg å bevare og fortsette å opprettholde min bosniske kultur og tradisjon, selv her i Norge", skriver Amila Vuckic Jacupovic fra Drammen.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerI år har barnehagen hatt fokus på juletradisjoner som familiene har. Foreldrene ble bedt om å gi en liten tilbakemelding på om de feirer jul, eller noe annet på samme tid, og om å fortelle om liten ting som er tradisjon og spesielt for deres familie i desembermåneden. Dette skulle barna fortelle til hverandre sammen med pedagogisk leder.

Jeg skrev at vår familie ikke feirer jul fordi vi har en annen religiøs tilhørighet, men at vi har lignende tradisjon på nyttårsaften.

Vi har nyttårsaften-tre, pakker og besøk av nissen. Min fire år gamle datter vet at det er muslimer som kommer fra Bosnia-Hercegovinas tradisjon.

Etter at jeg ble mor har det blitt viktig for meg å samle våre to familier på nyttårsaften. Det er ikke er mange av oss her i Norge, heller ikke mange i hjemlandet, som følge av krigen tidlig på 90-tallet.

LES INNLEGGET AMILA VUCKIC JACUPOVIC SVARER PÅ HER: Julens magi

Jugoslavia gikk i oppløsning i 1991–1992. Den flerkulturelle Bosnia-Hercegovina var en av delrepublikkene som erklærte seg som egen stat den 5. april 1992, anerkjent av FN og USA. Men den serbiske befolkningen i Bosnia-Hercegovina og i Serbia godtok ikke dette. I 1989 ble Slobodan Milosovic valgt som serbisk president og talte til folket om at tiden var inne for å gjenreise Serbias nasjonale stolthet. Mens bosniske muslimer insisterte på en uavhengig og multikulturell Bosnia-Hercegovina, hadde serberne som mål å samle alle serbere i en stat, Stor-Serbia. De ulike etniske gruppene som i flere århundrer hadde levd side om side gikk til full krig mot hverandre. Bosniske serbere fikk støtte av nasjonalistiske generaler i den føderale jugoslaviske hæren til å utrydde alle bosniske muslimer, drepe dem eller jage dem ut av landet. Dette kalles etnisk rensing.

I boken «Bosnia and the destruction of cultural heritage» forklarer Helen Walasek at etnisk rensing ikke bare handlet om drap av muslimer, men også om systematisk ødeleggelse av historiske og religiøse bygninger for å utrydde den bosniske kulturarven, landets ottomanske og islamske arv.

Tusenvis av moskeer ble ødelagt for å fjerne fysiske spor av muslimene og deres historiske identitet i landet. Ødeleggelsen av nasjonalbiblioteket i Sarajevo i 1992 ble et bevisst mål for å slette minnet om et flerkulturelt samfunn. Gamlebrua i Mostar som ble bygd under det osmanske riket hadde fra 1500-tallet forbundet ulike kulturelle tradisjoner over elven Neretva. Den ble sprengt av kroatene.

Hensikten med å ødelegge markører av tilhørighet er også å motvirke de som ble utvist av landet til å flytte tilbake. Når noe som knytter deg til ditt sted og din historie blir ødelagt, mister du en del av din identitet. På den måten ønsket serberne å skape kaos i våre hoder, få oss til å grave vår egen grav ved å glemme vår tradisjon og tro.

Jeg fylte seks år det året krigen startet. Jeg husker dagen da serbiske styrker hentet min far og hans svarte øyne som vendte sitt blikk vekk fra mitt da han kom hjem etter mer enn en uke i fangenskap med tortur. Jeg husker hvordan vi gjemte oss i tilfluktsrommet i nabohuset om natten. Jeg husker kvelden da en serbisk nabo kom og advarte oss om angrep og hvordan vi i full panikk pakket våre sekker og fulle av redsel flyktet over den iskalde elven Sana, gjennom den mørke skogen, til besteforeldrene i byen.

Vårt hjem sto i ruiner neste morgen.

Farfar ville ikke forlate sitt hjem. Han var overbevist om at serberne bare var ute etter å skremme oss vekk for så å plyndre våre hjem. Hadde vi hørt på ham, ville vi ikke vært i live nå.

Vi kom til Norge høsten 1993. Jeg husker telefonsamtalen jeg hadde med farfar fra telefonkiosken på Tanum asylmottak. Jeg fortalte om mitt magiske fly og hvordan jeg snart skulle hente ham og farmor en natt mens alle andre sov. Det var siste gang vi snakket sammen. Noen dager senere ble han og bestemor halshogget i sitt eget hjem.

Broren til min svigermor ble drept. Hennes foreldre og søstre med små barn ble holdt i konsentrasjonsleir. Svigerfars foreldre ble drept. Massegraver har blitt funnet, men levningene etter de to er ennå ikke funnet. Hans eldste bror og brorens sønn på 17 år ble også drept.

De fleste bosniske muslimer som flyktet fra krigen bærer slike historier med seg.

Mange av oss har mistet familiemedlemmer. Derfor kan jeg ikke tillate meg selv å glemme det som har skjedd med oss og vårt land. Derfor er det viktig for meg å bevare og fortsette å opprettholde min bosniske kultur og tradisjon, selv her i Norge.

Jeg ser at mange bosniske muslimer i Norge har begynt å fravike sin kulturarv.

Flere har begynt å markere jul. De legger ut bilder på sosiale medier den 24. desember med overskrifter som «obligatorisk julebilde», «julemiddag», «vår nye tradisjon» og bilder av julenissen som kommer med pakker på julaften. De legger ut bilder av seg selv med julenissen til minne om barndommen i Bosnia før krigen og skriver «Julen i Bosnia 1991». Jeg mener de med det har gått i den serbiske fellen.

De fleste bosniske muslimer er godt integrerte her i landet. Men det virker som at mange har oversett den for meg viktigste faktoren i det norske samfunnet: At du skal kunne være den du er. Det lærer barn fra barnehagealder.

Serberne vil nå sitt mål nå om mine bosniske muslimer går mot assimilasjon. Ikke bare velger de å feire jul, de gir også ikke-bosnisk muslimske navn til sine barn, de unngår å fortelle at de er muslimer og mener at det bare vil skape forvirring hos etnisk norske. Flere av mine bosnisk muslimske venner mener at julefeiring er ufarlig og råder meg til å gi gaver på julaften til mine barn så de ikke skal skille seg ut fra majoriteten.

Denne selvundertrykkelsen er ikke noe for meg. I min gang henger et bilde av en mann som ligger på bakken og ber. Du skal vite at jeg er muslim når du går inn min dør. Ingen jul vil bli feiret under mitt tak.

LES OGSÅ: Hva mener du egentlig, Dahl?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags