«Kall meg gjerne muslim. Hindu eller kristen. Samme for meg.»

EN SPESIELL DAG: I dag, onsdag 1. mars 2017 er en spesiell dag for Tony Burner. Det er 25 år siden han kom til Norge med sin familie.

EN SPESIELL DAG: I dag, onsdag 1. mars 2017 er en spesiell dag for Tony Burner. Det er 25 år siden han kom til Norge med sin familie. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerNøyaktig 25 år siden, på denne dagen, ankom min familie Norge.

Det har vært 25 år i et av verdens rikeste land med en av verdens beste velferdsstater. Gratis skole for alle, helsetilbud til alle, gode muligheter for å lykkes og oppnå drømmene dine om et selvstendig og godt liv.

Det har også vært 25 år med bein i to eller flere kulturer. Ingen slektninger utover kjernefamilien, en del av en minoritet som de siste årene blir møtt med mer og mer skepsis av majoriteten. I en situasjon hvor det først og fremst er hud- og hårfargen som avslører deg. Kolleger som har vært like lenge eller lenger i Norge, men blender inn i majoriteten pga. «vestlig» utseende, møter ikke samme type skepsis. Den monotone debatten om innvandring som til stadighet snevrer seg inn til å gjelde de «synlige» innvandrerne, mørke i huden, og som tilhører en utskjelt religion, islam.

Kan jeg ikke få være i fred? Kan jeg ikke få leve livet uten å til stadighet bli minnet på at jeg egentlig ikke hører til? Ikke føler jeg meg som en innvandrer, og ikke norsk, og definitivt ikke muslim.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Samtidig bruker jeg mye av stemmen min på dem som ikke blir regna som en del av «oss». Jeg forstår hvordan det føles. Jeg ser enkelte med min bakgrunn, som kan sies å ha lykkes i Norge, trekker stigen opp etter seg. Det er om å gjøre å vise at man mest mulig ikke en del av den majoriteten en flykta fra, men 100 % og mere til en del av majoriteten her – i hvert fall ut fra stereotypene. Det er om å gjøre å understreke at du drikker alkohol hvis dette var forbudt i hjemlandet, farge bort det flotte svarte håret, ta på ekstra sminke – helst ti ganger mer enn hva de fleste av majoriteten her vanligvis gjør – rakke ned på medborgere fra hjemlandet, f.eks. aktivt bekjempe islam og muslimske praksiser som foreldrene opprinnelig flykta fra. Det er egentlig ganske trist.

Kall meg gjerne muslim. Hindu eller kristen. Samme for meg.

Ikke har jeg noe imot folk som ønsker å assimileres, og attpåtil har et ekstra behov for å vise det utad. Deres valg. Men de bør ikke trekke stigen etter seg. Og ikke snakke ned innvandrere.

Segregering har jeg derimot noe imot. Da deltar man ikke aktivt i majoritetssamfunnet. Likevel er det integrering – som jo også er den norske stats offisielle politikk overfor innvandrere – som jeg har mest sansen for.

To bein i to eller flere kulturer, samtidig som man deltar aktivt og bidrar i Norge. Det gir nyttige perspektiver både for meg og for andre jeg møter. Det er en toveisprosess. Og da tenker jeg ikke bare på at man spiser maten hjemmefra, og ellers assimilerer seg, men at man tar med seg sitt språk, verdier og normer og lager en blend av det, så lenge ikke de verdiene og normene kolliderer med aksepterte lover og leveregler i Norge. Selv om dette er offisiell norsk politikk, er det mye assimileringspolitikk det tales for nå om dagen.

På barneskolen fikk jeg gjennomgå. Gutta var de verste. Jeg hang sammen med jentene. Gutta holdt seg for nesa da de gikk forbi.

De kalte meg for ‘pakkis’ og erta meg fordi jeg så annerledes ut. Og her kommer en historie som jeg aldri glemmer. En av disse mobberne, tøff i kjeften så lenge han var en del av mobbegjengen, fikk jeg treffe igjen i voksen alder. Det skjedde for bare et par år sida. Ved en tilfeldighet fant jeg ut at broren min jobba sammen med ham. Jeg kjente igjen navnet og spurte om broren min kunne fortelle ham at vi er brødre. Og om vi kunne møtes. Han ville det. Vi møttes, og han fortalte hvor tøff han følte seg da han var med på mobbinga. Han sa han har angra på det hver dag i voksen alder. Han ville si unnskyld. På ekte. At det var dumt det han gjorde. Og han var glad for å se at det gikk bra med meg. Det var rørende. Det var forsonende.

Alt gikk bedre på ungdomsskolen og videregående. Jo mer folk lærte, jo mindre fordomsfulle. Jeg så at dette var noe også forskinga viste. Jo mer kunnskap, jo færre rasistiske fordommer.

Nå om dagen er hverdagsrasisme noe som debatteres. Jeg har opplevd mye rart, jeg har irritert meg en del over oppfølgingsspørsmålet «hvor kommer du egentlig fra?». Men rasisme? Nei. Likevel: Det er bare så synd at det har vært så mange tilfeller der hvor minoritetsutseendet har vært i fokus istedenfor mennesket meg. Faktisk er det fra ikke-vestlige innvandrere selv jeg har fått merke dette mest. «Du ser ut som en inder/pakistaner» osv. Hva så? Hvorfor så opptatt av etnisk opphav hos meg, men ikke min hvite kollega som også er innvandrer?

Nå er jeg forsker. Og jeg forsker bl.a. på mangfold. Så ser jeg at det er de samme faktorene som gjelder der.

Pedagoger i barnehager og skoler forbinder først og fremst mangfold med «de andre» – de som har visse synlige trekk som er annerledes enn majoriteten. Det er ikke den svenske, den polske, den norske Jehovas vitner-eleven.

Alt bunner i at befolkninga i Norge fortsatt er for enfoldig, tror jeg.

Det er en herlig følelse når jeg er i Sydney eller Vancouver. Mangfold på ordentlig. Ikke de slitsomme og uforståelige debattene om hijab, bønnerom, halalslakt, nikab. Eller de som handler om ‘bærekraftig innvandring’, velferdsstatens undergang, majoritet som blir minoritet osv. Utrolig splittende debatter. Sånt skjer når majoriteten føler at minoriteter er fremmedelementer, istedenfor å tenke ‘oss’. Det er alle som bor innafor Norges grenser som er ‘oss’. Noen velger å leve slik, snakke slik, gjøre det og det. Uansett er vi sammen om regler og lover, selv om vi kan være høyst forskjellige både innafor minoriteter, majoriteten og mellom minoritet og majoritet. I slike situasjoner ønsker jeg meg til nettopp Sydney eller Vancouver, men så ble jeg tatt med til Norge som barn, og siden har jeg gjort alt jeg kan for å skaffe meg et godt liv og bidra så godt jeg kan i samfunnet. Så føkk deg som tenker eller sier «Dra tilbake til der du kommer fra».

Folkens, kjære politiske ledere, framsnakk innvandrere. Ønsk dem velkommen. Se på mennesker som ressurser.

Samme pedagogiske prinsipp som for lærere gjelder her: hvis du til stadighet snakker om at en viss type elever ikke kan eller ikke vil, så vil de elevene og andre elever tro det; hvis du til stadighet ser potensialet i alle og framsnakker dem, så vil du skape det fellesskapet og samholdet du ønsker å oppnå.

Jeg har ikke røtter, men reiseføtter.

Begge har sine fordeler og ulemper. Røtter kan bli for navlebeskuende, etnosentrisk, ensidig – men gir en trygghet, tilhørighet, et samhold. Reiseføtter kan bli for flyktig, uten en fast base, fast samhold – men gir mangfoldige perspektiver, utvider horisonten.

Nå ser jeg fram til de neste 25 årene. Yes, we can!

Denne teksten ble først publisert på Tony Burners Facebookside.

FLERE AKTUELLE MENINGER FRA DT. NO:

* «Min påstand er at det ikke er grunnlag for å tro eller å insinuere at byggesaksbehandlere i Drammen kommune har feil motiver for behandlingen, eller manglende kompetanse.»

* Vingler i skolepolitikken

* Et skritt nærmere omkamp

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags