Jeg er redd for å dø

PER ARNE DAHL: Biskop i Tunsberg bispedømme.

PER ARNE DAHL: Biskop i Tunsberg bispedømme. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerEtter påske for noen år siden, fikk jeg svært mange brev og henvendelser fordi jeg i en radiopreken sa noe om min egen angst for å dø.

Jeg innrømmet at det å være prest ikke nødvendigvis gjør det lettere å se døden i øynene, og at det å stå ved gravkanten slett ikke blir en rutinesak som jeg mestrer greit og uanfektet.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Reaksjonene var svært forskjellige. Noen lurte på om jeg hadde mistet troen, mens andre syntes det var frigjørende med en prest som kunne innrømme at han var litt tvil-som iblant. For meg var dødsangsten høyst reell og ekte, og det ville blitt helt feil å late som om jeg aldri syntes forholdet til døden var vanskelig. Presten har det, som folk flest, på de fleste av livets områder. Og jeg vil i alle fall ikke ligne den mannen om hvem det ble sagt: «Han hadde alt, men glemte å dele. Det var det hele».

I morgen er det Alle Helgens Dag, en dag i kirkeåret hvor vi nettopp minnes våre døde, og fokuserer på vårt forhold til døden og evigheten.

Stadig flere mennesker går på kirkegården for å tenne lys. Det er en økende oppslutning om gudstjenester og kirkekonserter denne dagen, og mange forteller meg at det er blitt noe mer lyst og håpefullt over denne dagen. Det er mulig at det er slik. I alle fall har jeg registrert at det også har skjedd noe med meg, min tro og mitt forhold til døden i løpet av de siste årene. Per Fugelli, som døde tidligere i høst, har ved sin åpenhet om døden hjulpet mange til å snakke om døden. Av en eller annen grunn har heller ikke dødsangsten det samme grepet på meg heller.

Jeg møter døden mye og ofte i mitt arbeid som prest og biskop. Men jeg er nok mindre opptatt av egen dødsangst, og tenker ikke så ofte på egen død når jeg står ved gravkanten med tre skuffer jord. Hva har skjedd?

Kan hende at det å snakke med andre om eget liv og egen død har gjort disse spørsmålene mindre farlige? Kan hende at dødsangsten er blitt mindre fordi de fem barna våre er blitt større og i ferd med å bli voksne? Eller kan det rett og slett handle om at jeg har fått et tettere forhold mellom min tro og de store livsspørsmålene, troen som eksistens? Det handler sikkert om en sum av dette, og mer til. Men jeg vet også at noe har skjedd med mitt forhold til den trosbekjennelsen som lyder i kirken hver eneste søndag. Den apostoliske trosbekjennelsen har fulgt den kristne menighet fra kirkens første århundreder. Før kvinner og menn hadde noe forhold til Bibelen, har denne muntlige bekjennelsen i gudstjenesten holdt mennesker oppe i gode og onde dager. Trosbekjennelsen ble brukt til å holde tvil og mismot fra livet.

Ja, trosbekjennelsen ble brukt på selve livet i visshet om at Jesus ikke kom for å gjøre oss til religiøse skikkelser, men til mennesker. Som salmedikteren Grundtvig sa det, da han oppdaget trosbekjennelsens evangelium i sitt livs avgjørende krise: «Kristus kom ikke for å frelse oss fra livet, men til livet».

Fra å være et selvfølgelig ledd i gudstjenestens liturgi, er trosbekjennelsen nå blitt noe jeg bekjenner i ulike livssituasjoner. Når jeg kjører bil eller når jeg går på skauen. Når jeg ikke får sove eller kjenner at det røyner på. Jeg bruker trosbekjennelsen på livet mitt, og utruster meg på den måten med kirkens slitesterke visshet og andres dyrt kjøpte tro: «Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. Jeg tror på syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv». Jeg er ikke et sterkt troende menneske upåvirket av sykdom, død og nå sist uke, terror i New York. Kristen tro handler da heller ikke om skråsikkerhet og tykkhudgaranti. Men det handler om en klamrende tro på Jesus: «syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv».

Når Søren Kierkegaard opplevde troen som «å kaste seg ut på de 70 000 favners dyp», er det kanskje ikke så rart at en skarve Herrens tjener i Tunsberg trenger troen som livsassistanse, himmelen som møtested og evigheten som livskraft, ikke bare på søndagene!

LES OGSÅ: Fjellsenterets eiere går ut mot kritiske kommentarer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags