Gå til sidens hovedinnhold

Aprilsnarr mot biskopen

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi var på treningsleir i fotball sammen med sønnen vår Christoffer. Det var en harmonisk morgen i byen La Manga i Spania. Ungene var i godt slag, og tilbød seg å lage frokost. Ja, stemningen var rett og slett lystig denne iskalde vårdagen.

Ikke tenkte jeg på at det var første april, og ikke ante jeg at ungene hadde en plan. Jeg tok deres velvilje i beste mening.

LES OGSÅ: Går det nedover med Gud?

Mari hadde kjøpt ny sjampo til meg, fortalte hun. En spansk blanding av sjampo og balsam som var «sinnssykt bra for håret». Jeg kikket på den hyggelige plastflasken med blomsteretiketter, og tenkte at det er godt å ha fått voksne unger som begynner å gi noe tilbake.

Jeg gikk under dusjen og fylte håndflaten med den spanske sjampoen. Den var litt tykkere i konsistensen enn vanlig, men det skyldes vel blandingen med balsam, tenkte jeg, og la en skikkelig mengde i håret.

LES OGSÅ: Hersketeknikker fra oven

Tungt var det å gni den inn og lite skummet det. Jeg skjønte plutselig at jeg hadde vært en utrolig enfoldig narr første april, en aprilsnarr. Jeg freste og skjelte ut ungene som hadde gitt meg denne hersens flasken med tyntflytende honning mens fire tenåringer holdt på å dø av latter.

Følelsen av å bli gjort til latter er grei å håndtere i en dusj i Spania med honninglukt og en følelse av å ha smurt hele hue med gyllenbrunt klister.

LES OGSÅ: Kristen historieforfalskning

Jeg bidro forresten, med denne hendelsen, til underholdning på resten av turen.

Men følelsen av å bli gjort til latter, blitt snakkis og dumme seg ut for verden er slett ingen god erfaring i andre sammenhenger.

Politikere, idrettsstjerner, kirkeledere og andre forteller om den ekle følelsen av å bli gjort til skamme, hengt ut som dåre eller latterliggjort som en narr.

Mange har hatt så traumatiske opplevelser av dette at de har trukket seg fra offentligheten eller gått inn i tunge depresjoner.

LES OGSÅ: La oss ære Jesus for det han virkelig var

Da Jesus entret arenaen for 2000 år siden håpet hans støtteapparat, disiplene, at de skulle oppleve suksess og beundring. Det må da bli stas når Messias kommer til landet og byen!

Men hva slags steder var det Han valgte seg?

Først den uanselige fjellbyen Nasaret med motstandskamp og spetakkel. Deretter den beskjedne byen Betlehem som ble mest kjent fordi det ikke var plass i herberget.

Og gangen mot Jerusalem endte ikke i et kongepalass, men på Golgata der Jesus dør, forlatt av Gud og mennesker.

LES OGSÅ: Respekt og toleranse mellom ulike tros- og livssyn

Disiplene lengtet etter en cool Messias, men ble isteden disipler av en mann som Bibelen kom til å kalle «fool». En dåre, en narr som ble gjort til latter og skam. «Han var en foraktet mann som ingen ville se på, vi regnet ham ikke for noe», sa profeten Jesaja.

Hvis Gud hadde søkt råd hos markedsføringseksperter ville en jo trodd at Han hadde lagt opp en frelsesplan som hadde imøtekommet jødenes ønske om tegn og under, og grekernes behov for visdom.

LES OGSÅ: Munnkurv på biskopen

Guds tanker var helt annerledes. Paulus sa da også: «Jøder spør etter tegn og grekerne søker visdom, men vi forkynner en korsfestet Kristus. For jøder er dette anstøtelig og for hedninger uforstand». I den Engelske Bibelen står det: «We proclaim Christ crucified, a stumbling block to Jews and foolishness to Gentiles».

For noen år siden var jeg i England en påske, og det falt seg slik at langfredag falt på første april. Den engelske presten Kenneth Leech talte om den virkelige Aprilsnarr, Jesus Kristus, som ble gjort til latter fordi han var fool.

LES OGSÅ: Åpent brev til NRK og Den norske kirke

«Fri og bevare oss for en cool Kristus som mener det samme som alle oss andre», sa en kvinne etter gudstjenesten. «Da går det riktig galt med oss alle!». Kirkens hovedbudskap er at vi trenger en frelser som tenker på andre enn seg selv. Ikke en cool etterplaprer. Vi trenger en oppstanden Jesus som hjelper oss å håpe. Ikke en Gud i vårt bilde, som blir altfor liten til å romme tiden og evigheten og oss.

I morgen har vi avslutningsgudstjeneste for to ukers bispevisitas i Tønsberg Domprosti. Siste søndagen i april skal feires i den kirken der motto er: «Sammen vil vi gjøre Kristus kjent, trodd, tilbedt og etterfulgt». God helg!

FLERE AKTUELLE MENINGER:

* "Nei, faen gutta, se på den slaskeræva der!"

* Tony Burner om kongehuset

* Er denne mannen en skurk?

Kommentarer til denne saken