Sammen i dugnad men allikevel så alene. Isolert

Av
DEL

LeserbrevAnno Corona, det året som ble så bratt, begynte med en varm kulde. Preget av en tragisk og selvpåført bortgang av en eks-gemal som i årevis hadde balansert mellom kultur og offentlighet, mellom kunst, estetikk, råskap og diplomati. Det ble veldig mørkt veldig fort.

Deretter tentes lysene. «Trist som faen» i utbrente veker og nyheter om enorm pågang til alle landets hjelpetelefoner. Her skulle det satses. Mental helse, den nye folkesykdommen. Bevisstgjøring, trøst, omsorg. En dagsorden vi aldri hadde sett før fikk sin tid i rampelyset. Ut av kollektiv sorg vokste det seg noe vakkert.

Så kom sykdommen. AS Norge stengte da kalenderen viste pest og omsorg. Dagene falt ut av året. Sammen i dugnad men allikevel så alene. Isolert. Sosial distanse men nærmere enn tidligere. Bortsett fra de utenfor. Der tusen skrik smelter sammen til monumental stillhet. Ekkoet. Tomheten. Man lytter seg døv til det de stumme taler. Nedskaleringer. Innskrenkinger. Punkterte redningsvester. Stengte dører. Eksistensialisme og melankoli. De kontemplative skal arve jorden.

Det blir et regnskap bestående av forfall og frafall. Psykososial debet. Individer omgjort til økonomiske figurer og illustrasjoner. Betydningsfull i oppgangstid, et logistisk onde i nedgangstid. Ufattelige langtidsvirkninger. Økonomi. Styringsrente i null. Redusert anslått lønnsvekst. Permitteringer. Du må ikke tro at du er noe. Umulig med konsekvensbudsjettering. Mennesket i ligningen hvor ingen kjenner fellesnevneren.

Det kalde Norge
ble sin egen parodi. Naturligvis holder nordmenn metervis med avstand. Nå får vi endelig tid til å tenke og puste. Isolasjon og selvpålagt karantene. Hagearbeid. Mental oppussing. Nå soner vi en straff på ubestemt tid for en forbrytelse vi aldri har begått. Moralsk husarrest hvor de sosiale forskjellene males i neonfarger på Fandens egen vegg. Fornøyelser er inndratt og igjen sitter barnet i meg selv som føler på avmakt og urettferdighet.

To stemmer i
hodet. Alt blir bra. Alt går til Helvete. En stresstest uten generalprøve. Systemsvikt. Historisk ledighet. Nærmere en halv million dagpengesøknader. Den tause minoriteten fikk hjelp av førstegangsbrukere. Nå var systemet rigid. Tungrodd. Årevis med kommunikasjon for lukkede ører utformet nytt rop. Frustrasjonens stemmer fremført med elitens megafon.

Dugnadsånden, das heilige. Angiversamfunnet. Bare vi står sammen så skal alt gå bra gjaller det fra tysterne. Fra dommerne. Skarpretterne inntar posisjon i fjernfylking på Internett. Her skal fienden bringes til grunne. Vi står sammen. Da er det oss og dem. Den moraliserende pekefingeren som en pendel mellom folkegruppene. Hamstrerne. Hyttefolket. Joggerne. Mismot i fri flyt. Er det ikke godt å ha noen å hate?

Kollektivismens dugnad på papiret. Skumlesing av kapitler hvor enkeltskjebner går til grunne. Nedgangsfølelsen. Vi er alle i samme båt men noen har flere hull enn andre og det er ikke alle som har eierskap til egen øse. Jolle og yacht blir til eggeskall i det offentlige rom. Kneblingen. Mangelen på ansiktene. Omvendte smil fortolket som egoister med kreativ hermeneutikk. I-landsproblemer. Nå må man ta seg sammen. Du puster tross alt på feil måte. I takt med de panikkslagne.

Alt vi ville bli. Varmen som skulle kultiveres. Gnisten til å synliggjøre enkeltmenneskets undergang. De som skrek av full hals både med og uten lyd. Stillhetens tapre soldater. Ryggen som var vendt mot verden og seg selv. Ulikheter høye som skyskrapere. Den totale ensomheten som en tifoldig knyttneve i ansiktet. Et speilbilde du ikke gjenkjenner. Her, Anno Corona, ble håpet en inndratt livbøye. God bedring, Norge.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags