Den grusomme matten

Foto:

Av
DEL

LeserbrevHøyre? Venstre? Oppover, nedover? Min retningssans, eller mangelen på den. Vi kan gjerne le av stedsansen min, men det er frustrerende til tider.

Ved flere anledninger har jeg spurt folk om veien. Kanskje jeg har spurt deg også. Samtalen foregår som regel slik : « Unnskyld ? Hei! Er du kjent her ?» Du trekker på skuldrene og svarer : «Tja, jo. Har du ikke telefon?» Der kom spørsmålet. Alltid samme spørsmål. Jeg svarer kjapt : «Joda, men lite batteri. Hvordan kommer jeg meg til denne gata?»

Alle ser ut til å mene det samme. Redningen er en app. Alles kjære Google Maps. Den kan du få gratis av meg. Jeg kan surre rundt uten at den fører meg til målet. I en alder av 28 år, kan jeg fortsatt ikke lese kart. På båtturer har jeg aldri forstått hvor vi befinner oss.

Men jeg kan svare deg på hva som er styrbord og babord.

Jeg kan svare deg på hvor nord, sør, øst og vest er. Det lærte jeg gjennom en sang.

Matematikk har alltid vært en ekstrem utfordring. Jo, dette er matematikk. Jeg legger skylden på den. Folk med dyskalkuli sliter med dette. Noen lærer seg aldri klokka.

Selv lærte jeg klokka tidlig på barneskolen, men det tok lang tid før gangetabellen satt klistret i minnet. Utregning på papir er fortsatt en utfordring. Jeg regner heller i hodet, eller teller på fingrene.

Togtabeller og andre tidstabeller har jeg blitt en kløpper på. Noen lærer seg aldri det. Jeg gruer meg til den dagen jeg ikke forstår matteleksene til barna mine. Kunnskapen min stopper opp. Mangelen på mattekunnskaper har gjort at jeg har følt meg dum i skoleårene.

Matte dukker opp i mange fag. Kunst og håndverk var et slit med mønster. Broderi foreksempel. Jeg måtte be om hjelp hele tiden.

I heimkunnskap måtte jeg få ekstra hjelp for å forstå mengder i oppskriftene. I gymtimene trengte jeg hjelp ved orientering. Jeg bare nikket på hodet, og hang meg på de andre.

Les også: Myter om yrkesfag begrenser ungdom og bremser norsk næringsliv

I sløyden trengte jeg hjelp til å forstå tegningene. I naturfagtimene måtte jeg ha mye hjelp til å lese tabellene. Strevde meg gjennom timer med atomer og molekyler. I musikktimene måtte jeg ha ekstra hjelp til å forstå noter. Både læreren og jeg ga opp.

På videregående fikk jeg mine første ekstratimer i matte. Det var grusomt. Men jeg fikk en belønning for strevet. Jeg fikk 2 ! Ståkarakteren gjorde meg stolt og glad. Jeg klarte det! Det er dessverre normalt at man får hjelp alt for sent. Mange får aldri diagnosen. Jeg etterlyser mer kunnskap om dyskalkuli i skolen! I norsktimene fikk jeg blomstre. Der følte jeg mestringsfølelsen. Tekstene mine ble lest høyt for klassen. Jeg har fått med meg 6 i både nynorsk og norsk. Kjenner du noen som kanskje bør testes ? Kjenner du noen som kanskje trenger mer hjelp? Les deg opp og sett igang tiltak ! Vi er ikke late, vi forstår ikke. Vi vil, men vi får det ikke til. Ikke gi oss opp.

Biografi for Ronja Vinneng 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags