Vi har akkurat lagt bak oss en verdig FN-samling på vår lokale bygdeskole. Barna, i skjønn forening, sang, danset og minte alle tilstedeværende på noe av innholdet i menneskerettighetskonvensjonen. Vi fikk høre hilsener på spansk, polsk, svensk, norsk, engelsk, dansk og arabisk. Elever sto sammen, lekte sammen og fremførte et globusnummer som ble en påminnelse om at det er en klode og en menneskerase.

For meg viste en enkel forestilling kjernen i det som skolen er i ferd med å bli, nemlig samfunnets fremskutte forsvarsverk.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Barn er ikke prisgitt voksne som snakker sammen eller som inviterer alle inn i fellesskapet. Mange barn og ungdommer opplever voksne som fyrer opp under fordommer, skaper fiendebilder og feilinformerer om hva som skjer i samfunnet.

Vi lever i et overveldende informasjonssamfunn hvor sosiale medier virker utømmelig på artikler, meninger, synspunkter og kommentarfelt.

Det har sannsynligvis aldri vært enklere å delta i debatter, og for mange aktører brukes mediene til å forfekte ulike meninger. Det er vanskelig å si i hvilken grad elevene direkte påvirkes av debatter på Facebook, men det er rimelig å anta at mange ungdommer plukker opp meningsstrømninger vi voksne forfekter og deler.

For det menes mye!

Forleden dag kunne vi lese om Hege Storhaug sine «koranklosser.» Folkevalgte kaster ut teser om muslimenes påvirkning på det norske skolesystemet. Det snakkes om krav om halal- mat og at norske elever blant annet må delta på andre trosgruppers feiringer. Noen debattanter hevder hardnakket at barn skal sendes tilbake til krigssoner! Det blåser snart opp til julesangdebatt og fritaksregler med tanke på juletregang og kirkebesøk. Nazister har marsjert i gatene i både Norge og Sverige, og de blåser utvilsomt liv i antisemittismen og harselerer blant annet med homofile. Forskningsmiljøer kan melde om at ekstremisme brer om seg, og ulike populistiske aktører generaliserer og lager sannheter for «folk flest». Nyhetsaktører har også vist bilder fra land og storbyer hvor terror har blitt begått av antatt radikale, muslimske grupperinger.

Mistenksomheten og hatpratet mot minoriteter tiltar i styrke, i hvert fall på sosiale medier.

I alt dette finner vi barn og ungdom som tar med seg fragmenter fra den virkeligheten de opplever. Våre unge får servert «sannheter» på nettet, i vennegjengen, rundt middagsbordet, i aviser og på tv. Skolen tar daglig imot ungdommene, og skal på en balansert måte håndtere alle inntrykk som får et utløp i klasserommet. Hvordan skal jeg som lærer håndtere elevenes møte med frykten? Redselen de har mot «det ukjente?» Aversjonene man har til å invitere de som er annerledes inn i varmen?

Hvordan skal vi skape fremtidshåp?

Jeg deltok for noen dager siden på årets Dembra-konferanse. Dembra står for demokratisk beredskap mot rasisme og antisemittisme. Konferansen ble arrangert av Raftostiftelsen, HL- senteret, Falstadsenteret og utdanningsforbundet. Disse institusjonene har sterk, faglig tyngde og jobber med prinsipper for forebygging mot antisemittisme, rasisme og udemokratiske holdninger. De nevnte aktørene mener å ha funnet forskningsmessig belegg for å si at inkludering og deltakelse kan skape en helhetlig «vi- følelse.» Derfor bør skolen arbeide med demokrati, elevmedvirkning og inkludering. «Dem» må inn i «vi- sirkelen.»

Inkludering forebygger marginalisering, diskriminering og trakassering! 

Gruppefiendtlighet er et velkjent fenomen. Dette næres av historiske og aktuelle forestillinger i samfunnet. Det er dekkende å si at ekskluderende holdninger og ekstremistiske ideologier er basert på stereotypier. I skolen kan vi ved å legge vekt på kunnskap, kritisk tenkning og nysgjerrighet låse opp mange fastlåste forestillinger. Det handler også om å stimulere elevene til en mangfoldskompetanse. Elever og lærere må oppøves til å fortolke, kommunisere og handle i en kontekst av mangfold.

Hensikten er beredskap for å finne, akseptere og reflektere over forskjell og likhet.

For skolene sin del handler det om eierskap og forankring. Arbeidet med eksempelvis Dembra må nedfelles i skolens planer, og ledelse med respektive undervisere, må få handlingsrom til å prøve ut fagstoff, metode og pedagogiske opplegg som oppleves som relevante.

Lærere møter muslimen, kristen-fundamentalisten, buddhisten, jøden, nordmannen, polakken, syreren, homofile, homofobe, rasisten, nynazisten og et stort antall enkeltindivider uten spesielt uttalte preferanser for det ene eller andre.

Læreren skal forstå den «subjektive jeg» og «objektive meg.» På første rad i et klasserom kan en elev rope ut «jeg hater muslimer!» På bakerste rad sitter kanskje et menneske som er muslim. I et friminutt kan en jødisk gutt oppleve å få kastet mynter etter seg, mens medlemmer av kristne frimenigheter får servert hvor malplassert de er som tror på Gud.

Fordommer vokser på trær og må plukkes ned.

Vi må våge å åpne dem, smake på ordene, kjenne på fiendtligheten og etter hvert kapsle dem inn i fellesskapet. Utenforskap stimuleres av hat og ekskludering. Intolerante og gruppefiendtlige holdninger må møtes med det Christer Mattson, forsker ved universitetet i Göteborg, kaller «empatisk nyfikenhet.» Intoleranse møtes med en ikke- fordømmende holdning. Mattson referer til at det er komplekse mekanismer som gjør at noen glir inn i grupper med ekstreme holdninger og ytringer.

Dette er mennesker! De må forstås og gis en mulighet til å komme inn i samfunnet.

I dagens moderne skole møtes et mangfold av individer. Hver og en enkelt med sin unike historie. Skolen er samfunnets viktigste forsvarsverk med tanke på det at intoleranse og gruppefiendtlighet ikke skal få fotfeste.

Det er ved å ta i bruk forskningsbasert kunnskap at lærerne kan utføre sitt samfunnsmandat når det kommer til parolen om å danne mennesket til framtidige, dugelige borgere.

LES OGSÅ: På denne skolen får elevene sove en time ekstra