Kjære generasjon perfekt (og kanskje spesielt deres foreldre)

«At folk er forskjellige og velger ulike veier i livet, er ikke en negativ ting, det er faktisk helt nødvendig for at livet på bygda skal fungere», skriver Linn Cecilie Atterås fra Drammen i dette innlegget.

«At folk er forskjellige og velger ulike veier i livet, er ikke en negativ ting, det er faktisk helt nødvendig for at livet på bygda skal fungere», skriver Linn Cecilie Atterås fra Drammen i dette innlegget.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL
Da min pappa var skolegutt på real-skolen på bygda i Nedre Eiker, var det vanlig at de som ikke var tiltenkt videre utdanning eller viste særlige akademiske evner, var ferdig med sin skolegang etter 4. klasse. Da hadde de forhåpentligvis lært seg å skrive og lese, samt noe grunnleggende matematikk.
 

MeningerPå den tiden var dette nok til å gå ut i arbeidslivet, eller som læregutt hos en av bygdas håndverkere. For jentene var det fortsatt slik at de fleste forberedte seg på et liv som husmor, kanskje med en butikk- eller kontorjobb på siden. Pappa måtte sykle fra Steinberg skole til Mjøndalen, sammen med de andre heldige elevene som fikk lov til å lære engelsk. For engelsk var jo ikke noe alle hadde bruk for på den tiden.

LES OGSÅ: Den fordømte perfeksjonismen

Jeg er takknemlig for at verden har gått videre. Jeg er stolt over det offentlige skolesystemet vi har i Norge, som tilbyr alle barn et godt, gratis utdanningsløp. Jeg er glad for at høyere utdannelse ikke lenger bare er for de som er barn av akademikere. Nå er høyere utdannelse heldigvis noe alle elever kan strebe etter, uansett bakgrunn eller bagasje.

Samtidig sitter jeg med følelsen at vi har glemt noe vesentlig, noe som min pappas generasjon ikke bare var veldig klar over, men faktisk også omfavnet - nemlig at folk er forskjellige, med ulike evner og interesser.

Jeg var selv en flik pike, som gikk gjennom barne- og ungdomsskolen med null fravær, M og S i alle fag. Da jeg tok fatt på allmennfag på videregående skole, gikk det imidlertid raskt opp for meg at jeg har noen sterke sider og noen ganske svake sider. Skulle jeg strebet etter 6-ere i alle fag, hadde jeg antagelig vært utbrent etter 1. klasse.

Realiteten var at jeg måtte jobbe hard for å sikre ståkarakter i matte. I de fleste real-fagene var en 4-er det beste jeg kunne håpe på.

LES OGSÅ: Generasjon prestasjon

Jeg kan derfor godt relatere meg til at det er tøft å gå fra flinkest til gjennomsnittlig. Men ikke én gang opplevde jeg et hevet øyebryn eller pekefinger hjemme. Aldri var det noen som kritiserte eller kommenterte at jeg synes noen fag var vanskelige. Tvert imot opplevde jeg at foreldrene mine oppmuntret meg til å fokusere på det jeg var flink til, fokusere på det jeg synes var interessant og gøy.

Jeg tror det kommer av at vår foreldregenerasjon innehar en klokskap, som vår generasjon og de som kommer etter oss, er i ferd med å glemme.

At folk er forskjellige og velger ulike veier i livet, er ikke en negativ ting, det er faktisk helt nødvendig for at livet på bygda skal fungere. Vi trenger jenta i butikken på hjørnet, og snekker’n, og rørlegger’n, og lærer Jensen og doktor Blom. Alle har sin plass. Og når alt kommer til alt, så er vi alle mest sannsynlig ganske gjennomsnittlige. Jeg har store ambisjoner for barna mine. Jeg ønsker at de skal bli lykkelige, omtenksomme og respektfulle gutter. Jeg håper de finner seg en jobb som gir de mening og trygg inntekt, og jeg håper at de finner noen å dele livene sin med. Jeg håper de lykkes med de mål de setter seg, men ut fra de forutsetningen de selv har. Jeg håper de aldri streber seg syke eller ulykkelige etter uoppnåelige mål. Jeg håper de aldri blir skuffet over en 4-er.

Jeg håper de forstår at de er fantastiske og helt unike, men antagelig også helt gjennomsnittlige.

MER DEBATT:

* Senk skuldrene, DU bestemmer når toget går

* Prosjekt "Ung og inkludert"

* Alle har en psykisk helse

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags