Vi skal ikke slite ut førsteklassingene første uken

DET GÅR SOM REGEL BRA: «Er barnet mitt klar? Kan jeg slippe det ut i den skumle skolegården? Vil det klare seg?». Ayse Koca beskriver mange foreldres usikkerhet og forventning knyttet til skolestart.

DET GÅR SOM REGEL BRA: «Er barnet mitt klar? Kan jeg slippe det ut i den skumle skolegården? Vil det klare seg?». Ayse Koca beskriver mange foreldres usikkerhet og forventning knyttet til skolestart. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

KronikkDet er ikke sommeren som er begynnelsen på noe. Det er høsten. Sommeren er bare en fin og lun avslutning på noe du startet på forrige høst og fullførte. En lang, bedagelig pause fra hverdagen.

Høsten, det er der alt starter igjen, på nytt og på nytt. Det er begynnelsen på noe veldig stort, noe som skal fylles med viktige greier.

DU KAN FØLGE DEBATTEN I DT PÅ FACEBOOK.

Slik er det for oss som jobber i skolen, og slik er det for skolebarn og studenter, til og med for foreldre. Det ligger i luften, du kjenner det i alle celler, kroppen teller dager; vil, vil ikke, er jeg klar? Det er en forventningsfull tid, spesielt for foreldre til førsteklassinger.

Er barnet mitt klar? Kan jeg slippe det ut i den skumle skolegården? Vil det klare seg? Er vi bra nok? Har vi gjort en god nok jobb?

LES OGSÅ: Gi elevene gode mattelærere!

Du vet det ligger der og venter, spenningen øker, den er allerede tegnet opp; startstreken. Klar, ferdig, løp! Du slipper ikke unna. Høsten er her. Alle tips til skolestart leses, diskuteres, vekkerklokker stilles, skolesekker gjøres klare, med eller uten fancy matpakke, drikkeflaske, pennal i alle farger og fasonger, og masse uttalte forventninger dyttes ned i sekken.

Forventninger om at barnet skal klare å møte verden i pene klær, få verdens beste lærer som bryr seg om akkurat han, som heier fram alle drømmene hans, som fyller han med enda mer kunnskap og gir han mulighet til å bety noe i den store verden.

LES OGSÅ: Hvordan møter skolebyggene barna våre?

Det mest dyrebare du eier skal klare masse på egen hånd, lykkes, bli likt, sett, hørt og anerkjent. Det skal bli høyere og klokere, enda klokere enn det du noen gang har vært selv. Han skal så mye. På kortest mulig tid. Alt dette forventer du uten å fortelle det i setninger. Du pusher og dytter på alle disse forventningene, og plutselig har du glemt at fallhøyden er så stor, så stor når forventningene er skyhøye, høyere enn himmelen.

Forskning viser at vi ikke klarer å skjule våre forventninger og oppfatninger av andre, selv om vi ikke forteller dem høyt.

Vi kan prøve å late som vi er skikkelig voksen-rolige og avslappet. Vi tror vi kan skjule oss bak pokerfjeset, men vi blir avslørt gjennom kroppsspråk og måten vi ordlegger oss på.

Barn avslører oss fortere. De er klokere enn oss der.

LES OGSÅ: Myten om generasjon prestasjon

Jeg sier ikke at vi ikke skal ha forventninger. Selvfølgelig skal vi det. Ingen forventning, intet resultat. Lave forventninger, gir lave resultater, mens høye forventninger, gir høyere resultater. Enkel matematikk. Og ingen slipper unna. Forventninger er selvoppfyllende profetier. For forskning viser også at barn som blir stilt tydelige krav og forventninger til, gjør sitt beste for å oppfylle disse. Men kravene og forventningene må være tydelige, synlige, gjentakende, målbare, overkommelige og ikke minst realistiske for den det gjelder.

Det hjelper nemlig ikke at vi propper på dem med utallige, forventningerntninger som bare ligger som en mørk sky over dem hele tiden.

LES OGSÅ: Innvandrerbarn i Drammen og utdanning

Vi må ta riktig antall skritt av gangen, øve hver dag og gå før vi kan løpe. Vi må finne riktig dose med forventninger og sette ord på nøyaktig hva vi krever og forventer. Ikke for mye, ikke for lite, med andre ord. Ingen lett oppgave, for vi vil ikke at de skal gi opp, og vi vil ikke gi dem opp.

Det går som regel mye bedre enn du tror. For læringsløpet i skolen er utrolig langt og mye kan læres, faglig, sosialt og kognitivt i løpet av de mange årene barnet skal tilbringe på skolebenken, med eller uten fancy pennal. Alt er ikke like viktig, og ingen blir verdensmestere i alt på en dag.

LES OGSÅ: Drammen-kidsa koder

Vi skal ikke slite dem ut første skoleuke, og derfor må vi sortere og holde hodet kaldt. Jeg er overbevist om at det viktigste du kan gi barnet ditt på startstreken er at det gleder seg til å gå på skolen og skjønner at skolegang er noe som viktig og riktig.

For det er bare slik det makter å gjennomføre det lange skoleløpet og starte på nytt og på nytt igjen hver eneste høst.

Barna har mange år på seg til å løpe i motbakker, utforske, feile, falle, få skrubbsår, mestre, seire. Det eneste de trenger er et par voksne og noen venner som tror på dem, liker dem, forventer at de løper i riktig tempo og heier dem fram til målstreken, uten å pushe dem nedenom og hjem.

Det er det som betyr noe. I denne prosessen er vi helt avhengig av hverandre, lærer´n, foreldrene og barna.

LES OGSÅ: «Å ja, du går yrkesfag, ja...»

Derfor må vi hjelpe hverandre å stille riktig dose med forventninger til hverandre, slik at vi sammen kan bli gode og lede hverandre til målstreken. Det forutsetter kommunikasjon og samhandling. Det forutsetter at alle stiller opp og løper i sammen retning. Det forutsetter at vi ikke bryr oss om mindre uviktige ting.

Vi kommer til å digge alle barn, uansett om det har blå eller rosa matboks i skolesekken.

Det forutsetter at alle møter opp på skolen første skoledag med et smil og hilser på hverandre, også på voksne og barn dere ikke kjenner fra før.

Vær med og skap god stemning og en god start på et langt læringsløp. Det er en forventning ingen skal slippe unna.

FLERE AKTUELLE MENINGER FRA DT.NO:

* Høyres uredelige retorikk

* Skivebom for bomringplaner

* Politikerhetsen er en utfordring for demokratiet

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags