Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Den store dagen nærmer seg med stormskritt. Spente og med store forventninger skal førsteklassinger på ordentlig innta skolegården førstkommende mandag. Noen kanskje med små skritt og litt usikkerhet.
Det har vært besøksdag og SFO-tilvenning, men denne dagen blir ikke som alle de andre. Denne dagen skjer bare en gang i livet.
Noen gruer seg, noen gleder seg, noen grugleder seg. Alle spørsmålene i barnas små hoder surrer rundt som bier i bikuben.
Får jeg nye venner? Blir det noen der som jeg kjenner fra før? Skal jeg få vaksine på skolen med en gang?
Noen har hørt om skrekkhistorier fra eldre søsken og nabobarn. Må jeg gjøre lekser hver dag? Hva om jeg ikke skjønner hvordan man gjør det?
Noen er redde, noen kan ikke vente, noen er reserverte. Noen løper rundt i nabolaget for å fortelle de eldre gutta at de ikke er barn lenger.
For du skal begynne på skolen, nemlig!
Da begynner de å regne ut hvilken klasse de skal gå i når den ene slutter og den andre begynner. Alle er ikke like. Ikke på skolen heller. Noen er mer innadvendte, noen mer utadvendte. Noen får venner fort, noen bruker litt mer tid.
Og hvem har sagt at like barn leker best? Det er det motsatte vi foreldre, lærere og ansatte på skolen må lære barna. Det er greit å være forskjellig, det er greit å være annerledes, ikke alle er like.
Takk og pris for det!
Mens jeg skriver dette tenker ikke jeg bare på oss foreldrene som snart skal sende våre førsteklassinger ut i den store skoleverden.
Jeg tenker også på alle oss foreldre som allerede har barn på grunnskolen. Vi kan oppmuntre dem til å hjelpe førsteklassingene til å føle seg trygge i skolegården og gjennom skolegangen.
Jeg vet at de minste skal ha faddere, og det er en flott ordning, men kanskje noen trenger litt mer.
Det lille ekstra kan være et par smil og et hei i tillegg. Bare det å bli sett kan bety mye for de minste med «alle biene i hodene» sine.
Til oss foreldre som skal være der på den store dagen med skattene våre, har jeg også noe å si.
Vær så snill – ikke vær så nøye med hva de skal ha på seg. Skal stripene på skjorta matche skolisser? Sekken må være ny?
Husk at det er mange foreldre i byen vår som har vansker med å skaffe utstyr til barnas skolestart.
Alt må ikke være perfekt, og alt må ikke være strøkent!
Konsentrer deg gjerne om å fange blikket til barnet ditt når han eller hun skal hilse på rektor, istedenfor å gjemme øynene dine bak fotoapparatet eller mobilen.
Glem Facebook, Instagram, Snapchat og det å ta bilder som skal legges ut her og der. Ta det heller senere når du kommer hjem!
Dessuten, hvis noe ikke er blitt lagt ut på sosiale medier betyr ikke det at det ikke har skjedd.
I et slikt øyeblikk som aldri skal gjentas igjen, er det viktigste for barnet ditt at DU ser det.
Du skal kanskje gråte, men smilet skal si at du er glad. Jammen er du stolt også!
Deretter kan du ta det bildet, ta så mange du vil. Og husk at de største øyeblikkene i livet ikke kan fanges opp med kamera, men forblir i hjertene våre – for alltid.
Selv om det ikke finnes noe bilde av det og ingen andre har sett det.
God skolestart alle sammen!
LES DE SISTE TANKENE FRA LØRDAGSSPALTISTENE VÅRE HER:
* Åtte råd fra ungdommen: Slik blir du et godt forbilde
* «Jeg er kommet i en alder der ingen vil falle om (av bestyrtelse) om jeg skulle falle om»
* «Det var uventet progressivt fra en by jeg vurderte som i overkant traust og ujålete.»