Av ulike grunner ble jeg for noen år siden innehaver av en enkeltpersonforetak. Det skjedde på den normale måten: Ikke ved at jeg bestemte meg for at jeg skulle bli kul gründer og drive med startup og ha minigolf på kontoret og gå på bransjekonferanser, som man jo kan få inntrykk av at er prosedyren for slikt. Nei det skjedde som en langt mer gradvis prosess som for det meste besto av at folk sendte meg e-poster med spørsmål om jeg hadde et organisasjonsnummer og kunne sende faktura for den eller den småjobben, og om jeg kunne ta en jobb til neste måned.

Dette høres kanskje litt motsatt ut, men firmaet ble startet som følge av at jeg tjente noen meget små penger, ikke som følge av at jeg ville tjene en masse penger.

Og slik blir man verdens minst profesjonelle og engasjerte forretningseier.

Det kan virkelig ikke overdrives hvor mye du ender opp med å mislike et firma du har kun for organisasjonsnummerets skyld, for å håndtere en omsetning av strøjobber, oppdrag og et og annet foredrag. Bigeskjeft. Og det er mange mange steder du kan snuble underveis.

Den første nybegynnerfeilen skjedde allerede ved innskriving i manntallet i Brønnøysund: Det var en uskyldig liten boks i skjemaet der man skulle skrive inn ditt og datt. Mellom adresse og alt mulig annet. «Telefonnummer» sto det. Blåøyd som jeg var tenkte jeg ikke noe over det, fylte inn de åtte sifrene.. 

Erfarne fjellfolk kan nå le rått: Jeg kunne likegjerne signert bort sjela mi til telefonsalgs-djevelen med mitt eget hjerteblod.

Firmaer kan ikke reservere seg mot telefonsalg. Og nå var jeg ikke lenger en person. Jeg var Firmaet. Det tok ikke lang tid før bommerten var rettet opp i, og telefonnummeret slettet i registrene. Men det var for sent. De visste hvem jeg var nå.

Vi med bigeskjeft som står for en betydelig nok andel av inntekten til at vi må holde på med den, men som samtidig ser på hele greia som et nødvendig onde heller enn livsstil eller framtidsplan er en større gruppe enn jeg trodde viser det seg. Takk gudskjelov. Det fører til at rykter om ENKenes superhelter sprer seg i hviskende nettverk: «Her, skal du få nummeret til regnskapsføreren min».

Regnskapet ja. Og skattemeldinga.

Det finnes folk som ser på bilag som en slags sport. Som samler på alle kaffekvitteringer og husker å legge bilder av taxiregningene sine inn i egne apper. Det finnes folk som ser på skattesystemet vårt som et intrikat dataspill der du får flere poeng jo mer utrolige fradrag du fører og får igjennom. Og så har du oss andre. Vi med bilagsperm som er mer å regne som en slags «skoeske med lapper i». Fordi den faktisk er en skoeske med lapper i. Og vi som nøler med å legge en kvittering for overtidsmat oppi den esken fordi vi synes vi ikke jobbet overtid lenge nok til at vi føler det er moralsk. Den siste der har jeg fått kjeft av en eldre kvinnelig enkeltpersonsforetakholder for: «Det er så typisk kvinnfolk å få skyldfølelse over bilag. Slutt med det, i feminismens navn.»

Regnskapsføreren ordner forhåpentligvis opp til slutt. De er personene vi er prisgitt. De og Skatteetaten. Jeg er å regne som godt over snittet interessert i personlig økonomi og bokføring, men i møte med skatteetaten reduseres jeg til en skjelvende pudding.

Det er egentlig tydelig at systemet er designet for langt større fisk. Folk som skal drive med dette fulltid og har planer om å sette seg inn i merverdiavgift i lang lang tid fremover, folk som driver selskaper som trenger de overdrevne telefonabonnementene selgerne vil prakke på deg.

For å ikke snakke om at det blir tydelig om du trenger hjelp av folk på skattekontorene. Etter en lei feil med papirene for forskuddsskatt et par år siden ringte jeg til futen og satt i bunnløs fortvilelse i telefonkø. Så møtte jeg en varm og vennlig sjel på andre enden som ordnet opp i hele misforståelsen. Under samtalen ante jeg konturen av at det kanskje ikke var vi som ringer livredd for å ha gjort en feil i størrelsesorden «tre-fire tusenlapper over et år» som er hovedfokus blant de næringsdrivende klientene til Skatt Sør.

Man lærer etter hvert. Nå går det meste på skinner både med telefonselgere og skattemelding. Men mest av alt lærer man litt om en verden lønnsmottakere er skånet for, og det innblikket tror jeg at det er sunt å få.

LES FLERE SPALTISTER: