Å gå på kafé

Av
DEL

MeningerHelt siden jeg for en stund siden så et «nå er han blitt pensjonist-intervju» med en av byens forretningsmenn/håndverkere i DT, har en av hans uttalelser gnaget meg intenst.

Mannen uttalte nemlig følgende: – Jeg håper ikke jeg blir en sånn pensjonist som går på kafé ...

Med det mente han (høyst sannsynlig) at å gå på kafé var noe uvirksomt, noe passivt, noe slapt, noe inaktivt, noe initiativløst; kort sagt en dorsk tilværelse for mennesker uten annet å bestille. Men nei, min gode og uvitende mann! Å gå på kafé innebærer noe mer enn bare å røre, det være seg i kaffen eller i det store og hele.

LES OGSÅ: Kunsten å tenke store tanker i en trang by

Heldigvis er det ikke så mange som går på kafé, de går til kafé, men når de kommer inn – etter å ha mottatt kaffe – slutter de å gå og setter seg pyntelig ned.

I et slikt miljø, over en nytrukket, tilnærmet berusende kopp kaffe, er det lett å henfalle til filosofering. La tankene flyte fritt! Innta miljøet! Sperr dine øyne opp som tallerkener og slå dine ører opp som parabolantenner! Ta inn! Observer!

Verden ligger åpen for deg over kaffekoppen. Hvor mange tanker er det mulig å tenke over en dobbelt cappuccino eller en ditto espresso? Legio. Det er ingen grunn til å gå rundt gruten.

LES OGSÅ: Vi har faktisk lykkes med integrering

Selv pleier jeg å frekventere en kafé som vi her (for å unngå tekstreklame) kan kalle Baker Jensen, som ligger ved Drammens nest største torg og i nær avstand til jernbanestasjonen.

Min soleklare preferanse er å sitte alene med kaffen (og en liten bit karbohydrater/protein), slik at tankens frie flukt ikke blir forstyrret av en eller annen kaffemakker/gjest/bekjent. Som kjent: Folk plaprer ustanselig om det samme når man enn møter dem. Samtalene går i loop. På kafé ønsker jeg kun selskap av bønner i byen. Kvernede.

Til alt hell er kafeen jeg frekventerer utstyrt med vinduer, slik at man kan titte ut og observere verdens gang, folkets gange – enten på vei til stasjonen, noen ikledd koffert, eller på vei fra stasjonen (antakelig fra jobb) – på vei hjem mot en allerede prepreparert middag fra Fjordland.

LES OGSÅ: For seint å gi råd til ungdommen når de er 16

Andre haster hurtig og målrettet av sted mot en yogatime, der de endelig finner fred sammen i fellesskap, mens andre igjen har stilt inn smartklokken i retning av helsestudio, dit det er 3848 skritt.

Fra min plass skuer jeg over torget mot enden av Bybrua. Enden er nær. Snart skal det stolte byggverket, som har struttet over elven i 83 år, brytes ned. Av betong er du kommet, til masse skal du bli.

I anledning av Bybruas snarlige undergang har jeg lest meg opp såpass grundig på dens historie at jeg tidvis har en distinkt følelse av å ha vært personlig til stede under åpningen søndag 6. september 1936.

Jeg husker stemningen, forventningen, atmosfæren og begeistringen da statsminister Johan Nygaardsvold stolt hevet sin saks (antakelig lånt), klippet snoren og erklærte Bragernes og Strømsø for betongfaste. Vi jublet!

Tilbake til mannen som ikke ville bruke av sin tid på kafé. I likhet med oss andre er han sikkert utstyrt med 24 ubrukte timer pr. døgn. Med fratrekk av søvn, dobesøk, dusj, tannpuss, barbering, frokost, krangling med kona, etc. vil det fortsatt være tid til både et kafébesøk og alskens annet man måtte ha fore i løpet av dagen – forutsatt at man bor bynære. Har man etablert seg drabelig langt unna, og må benytte buss og bane for å nå fram, forstår jeg argumentet om å skrote kafébesøket. Så forståelsesfull er jeg.

Konklusjon: En kaffe gir deg vinger å fly på. – En dobbelt espresso, takk!

Og husk: Depresso, det er følelsen du får når du går tom for kaffe.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags