Kunsten å tenke store tanker i en trang by

Foto:

Av
DEL

MeningerJeg har en god venn som alltid blir litt irritert når han kjører gjennom Drammen på vei til hytta på Sørlandet om sommeren. Hver gang han kjører over motorveibrua sitter han og gremmes over at han i praksis kjører over det som kunne vært Drammens Manhattan.

I stedet for at Holmen er en langstrakt øy med spektakulære høyhus ute i elvemunningen, er det fortsatt industri og logistikk som gjelder. Bilhavna er travel som aldri før, og valgene som ble gjort i virkelig gamle dager virker til dels uangripelige sett i etterkant. Det var logisk å legge fabrikkene i fjordmunningen for nærhet til skipstrafikken – det var tross alt tømmer, papir og rederivirksomhet som skapte Drammens opprinnelige Onkel Skrue-figurer.

«Drammens Manhattan» kan likevel stå som symbol på hvordan ettertiden alltid vil kunne identifisere tapte muligheter som samtiden kanskje ikke en gang var klar over at lå der. Det ville vært å tenke uforsvarlig langt utenfor boksen. Verdiskapning var tradisjonelt knyttet til produksjon av noe konkret og etterspurt, ikke til en abstrakt framskriving av potensialet i fremtidig kvadratmeterpriser, verdien av fjordutsikt og mulighetene for kortreist båtplass. Slik sett er det virkelig vrient å være visjonær og stortenkt i en trang by, der selv de største egoer får bryne seg på sunt bondevett og jantelov.

I det siste har det vært mye bra stortenking i Drammen. Det er forslag om tau- og gondolbaner på kryss og tvers, basert på vidløftige tankerekker om bærekraftig transportløsninger og attraktive tilgjengeliggjøring av høytliggende strøk for både innfødte og turister. Gamle hoteller rives og nye popper opp, og hva med Artur Buchardts planer om en gigantisk og økonomisk idiotsikker håndball- og konsertarena? Skal vi endelig få Bruce Springsteen til byen igjen, snart 40 år etter at han var her sist?

Alt dette skjer interessant nok i en tid der det virker som farten og trøkket i byens vedvarende omdømmeløft har fått seg et skudd for baugen. Det er knappere tilgang på småbarnsforeldre og de høyt utdannede innflytterne eller hjemflytterne enn man har likt å tro. Så ting har stoppet opp. Da blir taubaner og planer om giganthall et uttrykk for at det er behov for å røske opp igjen. Vekke byen til live fra den selvfornøyde dovenheten som tilsynelatende har sneket seg inn og falmet glansbildet av Drammens byutvikling.

I januar i fjor feiret jeg 10-årsjubileet for gangbroen Ypsilon i denne spalten. Valget om å bygge flere bruer i byen – og stenge den snart riveferdige gamle bybrua for vanlig trafikk – er  eksempler på uredd og visjonær tenking. Ideen om taubaner, både opp til Spiralen og til Konnerud, er hårete og bokstavelig talt høyttravende tanker, og sikkert provoserende miljøambisiøst for de mest bilvennlige politikerne og samfunnsdebattantene.

Men ofte vet vi ikke hva vi trenger før vi får det. Alle som har sittet trangt på Holmenkollbanen vinterstid eller tatt plass sammen med alle turistene på Fløybanen eller på taubanen opp til Ulriken i Bergen vet at det er spektakulært, og at det tar deg kjappere fra A til B enn noe annet alternativ. Taubanekritikerne har sikkert argumenter for at en bedre Konnerudnedføring løser aller problemer, men jeg benytter herved anledningen til å minne dem om at Holmenkollbanen i sin tid ble bygget med aktiv bistand fra Ringnes-brødrene, som hadde oppført et staselig nytt hotell oppe i åsen der (hvor de skulle selge masse øl, selvsagt).  De så nødvendigheten av å investere i bane for å få folk til å komme seg opp dit overhodet. En bane helt opp til der ingen skulle tro at noen ville bo på hotell, altså. Og et klassisk eksempel på kunsten å tenke hårete og høyttravende tanker – og gjøre noe med dem.

LES MER FRA VÅRE SPALTISTER HER

 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags