Mitt land, ditt land, vårt land

OM Å HØRE TIL LITT HER OG LITT DER: «Er vi som puslebrikkene som ikke passer inn? Eller trekkfuglene som på bestemt årstid reiser fram og tilbake», spør Alisa Daic, DTs spaltist. ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

OM Å HØRE TIL LITT HER OG LITT DER: «Er vi som puslebrikkene som ikke passer inn? Eller trekkfuglene som på bestemt årstid reiser fram og tilbake», spør Alisa Daic, DTs spaltist. ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger

Denne spalten skriver jeg fra hjemlandet mitt – Bosnia og Hercegovina. Det er tretti sju grader i skyggen, vi storkoser oss med familie og venner, god mat og fantastiske steder som vi besøker her. Men jeg må innrømme at vi begynner å savne Norge. Drikkevannet er det vi savner mest, det å åpne kranen og drikke rett ifra den. Her i byen hvor jeg er født, anbefales dette ikke, og vi må kjøpe drikkevannet i matbutikken eller helle den fra spesielle kildevann. Barna sier de savner norsk smør, mens de smaker på verdens mest kjente matretter og delikatesser – utrolig morsomt! Må innrømme at vi savner litt den gleden at det endelig er helg også.

Det er deilig å være i hjemlandet på ferie, og vi skal sette kurset snart enda mer mot Syden og fantastiske nabolandet Kroatia.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

På veien ditt skal vi, som alltid, besøke hovedstaden i Bosnia: Sarajevo. Byens arkitektur vitner om at øst og vest møtes der. Det sies at de kjempes der også. Men jeg ønsker ikke å skrive om krigen og fortiden. Jeg velger framfor alt kjærlighet og fremtiden. Den gamle delen av Sarajevo, også kalt «Bascarsija», har et hjerte og en sjel som jevner seg med pulsen min. Hvert hjørne vitner om store kjærlighetshistorier, som jeg en gang har lest om i bøkene. Mens jeg drikker bosnisk kaffe på et av de små koselige kafeer, suger gamlebyens forførende sjarm meg inn.

Ett spørsmål vekker meg fra nirvana nesten hvert år: Hvor er det jeg, og vi utlendinger, egentlig hører til?

I Norge lengter vi etter hjemlandet og omvendt. Her i Bosnia kaller de oss «diaspora», som oversatt fra gresk betyr en bevegelse, utvandring eller spredning av et folk fra deres opprinnelige sted eller fra deres forfedres land. I Norge kaller de oss utlendinger, innvandrere, asylsøkere, flyktninger. Men hvem er vi egentlig? Hvor er det vi hører til?

Det føles som om vi er verken på jorden eller himmelen, som det sies i hjemlandet mitt. Er vi som puslebrikkene som ikke passer inn? Eller trekkfuglene som på bestemt årstid reiser fram og tilbake? Reisende uten sted, som det synges i en sang? Hvem er vi?

Jeg liker til å tro at vi er kosmopolitter, også fra gresk, verdensborgere, personer som anser hele verden som sitt fedreland eller hjemsted. Kanskje vi har, med Guds vilje, blitt spredt rundt om i verden, for å bevise at mennesker er mennesker, at vi er mer like enn vi er forskjellige.

Det sies også at mens du reiser forandrer du deg litt og utvider horisontene dine, også de som er i hodet og hjertet ditt. Du blir kjent med andre kulturer og forstår enda bedre den som er forskjellig fra deg.

I veiledning og coaching finnes det en metode som brukes for å løse konflikter. Den heter «Mitt land, ditt land, Vårt Land». I denne prosessen «besøker» personer som er i konflikt hverandres land, for å kunne forstå hverandre bedre. Deretter bygger de et «felles land» (vårt land), samt tar inn i den alt det som er bra fra hvert sitt land. De blir invitert for å se framover, og beskrive hva de ser i det nye landet som de kan bygge sin nye relasjon i.

Da jeg første gang ble kjent med dette, tenkte jeg at denne metoden kunne løse alle verdens konflikter.

Hvis folk bare ville kunne lytte bedre til hverandre, gi sjansen til den andre for å forklare seg uten å bli forhåndsdømt.

Fordi folk er folk, uansett om de bor i Drammen, Sarajevo eller Athen.

LES OGSÅ: Har en vill kvelerslange som «leieboer»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags