Drammen, Nedre Eiker og Svelvik skal bli én stor kommune. Å slå sammen alt disse kommunene står for i ett nytt kommunevåpen er selvsagt oppskriften på bråk.

Når det er mange hensyn å ta, vil et kompromiss ofte føles greit. Ikke bra, men kanskje levelig. I et ekte kompromiss vil alle parter måtte ofre noe som er viktig for å oppnå noe som i beste fall er i nærheten av hva de opprinnelig har ønsket seg.

I et ekte kompromiss vil alle parter føle smerte over å måtte jenke seg for å finne fram til en felles løsning. Samtidig vil de også føle en viss tilfredshet ved at de andre heller ikke har fått det akkurat som de vil. Hvis styrkeforholdet mellom partene er asymmetrisk, blir det siste enda viktigere.

Her står vi og stirrer rett på den store elefanten i kommunestyresalen. Små kommuner med varierende nivåer av mindreverdighetskomplekser, økonomiske utfordringer og forfengelige kommunetopper er mer eller mindre tvunget til å smelte sammen med en stor og potensielt altoppslukende nabo, med påtrengende storebror-ego og enda mer forfengelige kommunetopper.

Den store elefanten står med andre ord og tramper hardt på sammenslåingens fundament og svinger snabelen ukontrollert mot alle tilløp til etablering av forent fellesskap.

I det Drammen er i ferd med å ta sine små og til dels sårbare naboer under sine faderlige vinger, er det satt i gang en konkurranse for å komme opp med et nytt og samlende kommunevåpen.

Konsept- og idéutvikling blir sjelden mer symboltungt enn dette. Nylig fikk vi anledning til å se et utvalg av de innkomne forslagene som en tverrkommunal politisk arbeidsgruppe skal ta stilling til og deretter sende videre som underlag for profesjonelle kreatører.

Å blafre gjennom de utvalgte forslagene tilsier at dette kommer til å gjøre vondt – ikke bare politisk og selvbildefaglig, men kanskje først og fremst estetisk og konseptuelt.

Det finnes en kjent Disney-tegning – mulig det er av Langbein – hvor han har skutt en pil på veggen og deretter tegnet en blink rundt pilen etterpå. Dette er den foretrukne arbeidsmetoden bak hvert eneste nye høyprofilerte logo- og navnebytte i næringslivet. Så også for et nytt kommunevåpen. Designeren lager noe hen synes er fint, og så konstrueres den symboltunge begrunnelsen etterpå.

Elv, fjord, bruer, marka, tømmer, fisk, Spiralen. Det er en uendelig rekke med muligheter – den ene mer konstruert enn den andre. Summen av enhetene vil garantert bli et sammensurium som oppfyller alle krav til et ekte kompromiss: Ingen kommer til å bli helt fornøyd.

Å ta tøffe symbolvalg vil garantert gå på selvfølelsen løs, kamelene vil gå ned på høykant både her og der. Et kommunevåpen i mørkeblått og brunt kunne kanskje funket for et nysammenslått Drammen og Nedre Eiker, men jeg aner ikke hvilke farger Svelviks lag i en-eller-annen-divisjon spiller i. Ligningen går uansett ikke opp.

Like mye som det roper på en kompromissorientert grafisk designer, vil kommunevåpenet til Nye Drammen først og fremst trenge en kvalifisert gartner, som kan foreskrive en fargekombinasjon som er kompatibel med vekstsesongen i diverse rundkjøringer oppover i elva.

Det kan også potensielt bli et trafikksikkerhetsanliggende, der «feil» kommunevåpen kan finne på å hisse opp allerede opphissede bompengemotstandere ytterligere. Enda godt det snart blir nytt sykehus.

Et nytt kommunevåpen har med andre ord et masseødeleggelsespotensial. Alle gode tanker og ideer om samarbeid, samhandling og forlikte følelser kan bli skutt i filler av et lite skjold.

Kommunikasjons- og designbyråene som skal kjempe om denne jobben kan bare stålsette seg: De kommer kanskje til å få en god idé, begrunnelsen vil være søkt, og flertallet kommer til å hate det endelige resultatet uansett.


LES DE SISTE LØRDAGSSPALTISTENE HER:

ODA RYGH: Det er jobben vår å klage på russen. Det er bare å stille opp

ALISA DAIC: Kampen for selvrealisering

KRISTIN OUDMAYER: Når barn skammer seg over hvem de er

JAN OVIND: Det er vår i vår

KRISTOFFER REINSFELT ARNESEN. Når Gud leker lege, og legen leker Gud