Gå til sidens hovedinnhold

Dyra jagde meg ut av skogen

Artikkelen er over 2 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var en gang en mann som hadde hatt vondt i ryggen (prolaps), og han fikk beskjed av sin samtid om at han burde gå på tur – for å styrke ryggen. Han satte til skogs, men dyra i skogen ville ikke vite av ham.

Dermed valgte han å tre ut av skogen.

Den nevnte mannen er undertegnede, og hendelsene som her skal rekapituleres, fant sted i Drammensmarka - med innslag av Lier, for et par tiår siden.

Som sykmeldt kunne jeg vandre i skogen på dagtid, dette var tidlig på høsten med storartet vær, og midt på dagen hadde man skogen nesten for seg selv, trodde jeg.

Jeg designet en løype fra Spiraltoppen, dit jeg befordret meg selv med eget kjøretøy, og turen tok meg opp fra Spiralen (sterk stigning), før jeg ved inngangen til Friluftsmuseet skiftet retning mot høyre (øst) og fortsatte på løypa mot Stronghytta, hvoretter jeg satte kursen ned et lite dalsøkk, deretter på stier i retning Årkvisla, forbi Hvalsdammen og til Stiboltskrysset (har jeg latt meg fortelle) og etter mange skritt var jeg plutselig ved Juletønna, hvilket varslet meg om at Spiralen igjen var innen rekkevidde.

Allerede på en av de første turene ble jeg utsatt for noe høyst uventet, som fikk meg til å lette i joggeskoene. Fredsæl på veien mot Stronghytta hørte jeg plutselig et veldig leven i krattet på venstre side av stien.

Det var et dyr som satte av gårde i vill fart fra meg (selv kunne jeg ikke se noe, grunnet krattet og skogen), med en slik kraft at det må ha vært snakk om en type rugg; altså ingen smågnager, men kanskje en gaupe, en grevling, en stor røyskatt … hva vet vel jeg.

Hendelsen satte en støkk i meg. Jeg var ikke alene. Jeg var omgitt av ville dyr. Fra det øyeblikk begynte jeg å spane til høyre, venstre og fremover. Hælingen av ryggen pr. gange forutsatte at jeg måtte forholde meg til dem som regnet området som sitt eget. Dyra.

Et par turer senere støtte jeg på en elgfamilie som var på piknik like nedenfor Stronghytta. Jeg hadde intet ønske om å delta på utflukten deres, og snek meg dirrende av øyeblikkets intensitet i en stor bue rundt selskapet. Puh.

Ikke lenge etter, på samme økt, hørte jeg lyder fra et område til høyre for min bane. Jeg fokuserte og skuet med all kraft, og jaggu var det ikke en (antatt) annen elgfamilie som sto i mørket under noen trær og gomlet i seg kvister og andre lekkerbiskener.

For en tilværelse, tenkte jeg. Livet deres består bare av å spise, spise, jakte på mer mat – og deretter avføre seg, i tillegg til en og annen kort kjærlighetsakt. Tanken ble avbrutt i det øyeblikk det slo meg at deres livsførsel ikke var så ulik min egen.

Jeg vandret videre, ettertenksom.

På stadig nye turer hørte jeg stadig flere lyder. Hadde det vært helg, hadde jeg hatt medmennesker å støtte meg på; vi hadde vært flere mot dyra. Men her marsjerte jeg i ensom majestet – mot skogens konger, rev, hjort, gaupe, mår, bjørn (muligens), jerv, ilder, ulv, you name it. Det var rått parti.

Jeg utviklet animal angst, og så i mine mørkeste stunder – på høylys dag – at det steg ned en stor ørn og tok tak i meg, for deretter å frakte meg mot ukjent sted, jfr. det såkalte ørnerovet på Leka i 1932.

Jeg kunne velge å gå til psykiater med skogsproblematikken.

Men jeg valgte å gå ut av skogen.

 

Kommentarer til denne saken