Gå til sidens hovedinnhold

Kampen for selvrealisering

Artikkelen er over 2 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Jobbsøking er ikke for pyser» var tittelen på en spalte jeg leste nylig på LinkedIn.

Hvis du vil lykkes må du bite fra deg, sa en superstjerne en gang om suksess.

Karriererådgivere sier at jobbsøkeren må selge seg selv. Det ser sånn ut at i jobbsøkerprosessen er det ingen plass for janteloven og «snill pike»-syndromet.

Men hva med jobbsøkere som har fysiske og psykiske helseutfordringer?

Dem som bytter ut sykehuset med intervjurommet?

Hvordan skal de kunne selge seg selv når angsten ikke vil samarbeide på kommando og når ryggsmerten varmer opp den allerede varme stolen?

Disse menneskene er ekte helter, synes jeg. Hver av dem er sitt livs Rocky som faktisk klarer å reise seg opp etter hver runde med nedgang. Ekte vinnere er de med brukket vinge som prøver å fly igjen. Men hva er drivkraften til disse menneskene? Hva er det som dytter dem framover, var jeg veldig nysgjerrig på.

Jeg glemmer ikke artikkelen jeg skrev om min venninne som har fått en stor prolaps.

Etter mange måneder med smerter, fant hun ved en tilfeldighet at hun kan tegne. Med krykker ble hun båret inn til timene på malekursene. Hun er nå verdenskjent og en anerkjent kunstner. Jeg skrev også en artikkel om en dame som åpnet butikk til tross for at hun ikke kunne bruke kasseapparatet. Nå eier hun en stor butikk i Oslo og har kunder fra hele Norge.

Jeg kjenner også en dame som trodde at hun aldri kunne skrive for norske aviser. Hennes spalte leser dere nå.

Før jeg ble kjent med mange fantastiske mennesker, som lik fuglen Føniks stiger opp av asken, møtte også jeg motgang. Men da jeg hadde det som vanskeligst, tok jeg noen valg som jeg aldri ville våget før. Da skjønte jeg poenget. Dette hele handler om å våge. Å tørre å være seg selv.

På veien dit møter man uendelig mange hindringer, men det som ikke dreper oss gjør oss bare sterkere.

Det finnes synlige og usynlige hindre på vei til et mål. De usynlige er de farligste. De kommer vil til når vi minst venter det. I coaching kalles de for «gremlinsene», de hvisker til oss hver gang vi prøver noe vi ikke har gjort før. «Husker du hvor galt det gikk den gangen da du prøvde det?», spør de. Det de hater mest er endring. Gremlinsene trives desidert best i «status quo».

Hvis vi er bevisste på våre såkalte gremlinser har vi en god sjanse til å nå målet fortere.

Men det fins også synlige sperrer som kan ødelegge for oss. De kan, dessverre, være nære venner og familiemedlemmer. Jeg møter ofte mennesker som mener at de er flinke i noe, men de ønsker ikke å si det foran venner av frykt for å bli foraktet eller latterliggjort.

Det er skummelt at det fins noen mennesker der ute som rett og slett ikke liker når andre lykkes.

Da er det ikke rart at mange mennesker vegrer seg for fremheve seg selv. Men hvordan skal vi kunne selge oss selv til en potensiell arbeidsgiver hvis vi ikke klarer å skryte av oss selv foran venner og familie? Dette er et spørsmål jeg selv har grublet over. Det er et spørsmål jeg ofte får både i privat- og jobbsammenheng.

Ingen eier sannheten, og jeg prøver ikke å si at jeg har noe svar på dette spørsmålet.

Jeg mener at ethvert menneske er unikt og at vi alle er skapt for noe. Vår misjon på jorda er å finne dette «noe», finne vårt personlig stempel som skal sette igjen et avtrykk av oss i universet. Bak det avtrykket ligger også en kamp mot oss selv og fryktene våre.

Noen vinner, noen kjemper videre.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE HER:

Kommentarer til denne saken