Gå til sidens hovedinnhold

Et farvel til vinteren

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Året består av fire årstider – vår, sommer, høst og vinter. Jeg ber om forståelse for at jeg har tatt ut skilsmisse mot vinteren. Hadde snøen hatt vett til å holde seg til marka, hadde det vært OK. Men den brer seg hensynsløst over alt, og det kan jeg ikke akseptere lenger.

Jeg er ingen snømann, og mørkt, kaldt og glatt føre på vei, gate og fortau er ikke min kopp med kakao.

La det med en gang være understreket at jeg har all respekt for, og sympati med, de sjeler som finner tilfredsstillelse, behag og lykksalighet i en velpreparert skiløype i Drammensmarka (eller hvor det måtte være) med sekken lastet til bristepunktet med appelsiner og energibarer.

Om jeg snur meg og skuer tilbake mot barne- og ungdomsårene, har jeg et minne – fullstendig feilaktig eller ei – om at snøen alltid var tørr og fin på fortauene og at det knirket skikkelig under støvlene mens man tok seg bortetter; et tegn på at underlaget ga nødtørftig friksjon og sikret mot store utslag med føttene og eventuelt tap av balanse.

I dag er det annerledes.

Dagen etter det første snøfallet før jul, var det speilblankt og farefullt på fortauene. En skulle tro at kommunen hadde sendt ut mannskaper som blankpusset fortauene (i så fall all respekt for en perfekt utført jobb).

Når dette skrives, bøtter det realt ned utenfor; busser står på tvers, biler er hensatt i veigrøfter, tog står stille og folk koker - og jeg finner ingen trøst i den danske dikteren Helge Rodes ellers så lyriske ord:

«Der er ingenting i verden så stille som sne, når den sakte gjennem luften daler, dæmper dine skridt, tysser, tysser blidt på de stemmer som for højlydt taler».

Ord, om aldri så tandre, blir fattige mot den dystre, beinharde virkeligheten vi nå opplever.

Min aversjon mot vinteren har tiltatt med årene (selv om jeg fortsatt er en innbilt ungdom og som sådan burde omfavne den – vinteren, altså).

En prolaps for mange år siden, det må ha vært i begynnelsen av dette århundret eller der omkring - utløst av en smash og en serve under temperert innendørstennis på vinterstid – initierte mitt farvel med den aktive utendørsvinteren.

Jeg fikk beskjed av en fysioterapeut at et glipptak under utøvelse av langrenn kunne medføre store smerter, hvilket førte til at jeg anbrakte mine smørefrie ski til langtidsparkering.

Ingen visste at parkeringen skulle bli så lang. Selv jeg er overrasket, men jeg tar det med fatning. Det er det eneste jeg kan ta det med.

Samfunnet var den gang, som nå, innrettet mot innendørstrening på helsestudio, hvilket fanget min interesse.

På helsestudioet var det ikke kaldt, ei heller glatt, samme hvor barskt og vinterlig det var utenfor. 

Jeg gikk til det skritt å anskaffe personlig trener (PT), som konstruerte et vitenskapelig basert treningsregime for meg, og i løpet av et år hadde jeg gått opp ti kilo.

Av personvernhensyn skal jeg ikke avsløre vedkommendes navn, men iler til med å innrømme at det ikke var tiden jeg tilbrakte med ham som primært forårsaket forfallet. Det var tiden vi ikke hadde sammen som fra min side kunne arte seg på et vis som ikke sto i et balansert forhold til det antall kalorier jeg forbrant.

Mitt aktive PT-forhold er p.t. avsluttet, men ingen vet hva fremtiden vil bringe.

I mellomtiden har jeg planer om å holde ut lengre enn vinteren, i et slags vintervente-modus. I det fjerne øyner jeg en vår, der jeg nok en gang skal iføre meg spasersko og bestige Bybrua med den største selvfølgelighet.

Jeg er allerede i den mentale startgropa. Klar, ferdig …

LES DE SISTE DT-SPALTISTENE HER:

Kommentarer til denne saken