Historien om min munn

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg sitter her på Torgeir Vraas plass og føler meg relativt vel (bedøvelsen gjør meg noe verbalt tilbakesatt) etter et besøk hos tannlege Ståle – en mann jeg ikke er redd for å slippe inn i meg.

Slik har det ikke alltid vært. Der Ståle er dyktig, empatisk og humoristisk, var skoletannlegen den gang på 60-tallet det motsatte.

Jan Ovind

64 år.

Født i Oslo.

Drammenser fra 1955, med unntak av en periode i Asker fra 1961–68 og to år i New York som VG-korrespondent fra 1991–93.

Jobbet som journalist i VG fra 1983–2017.

For alle oss som har fremtiden bak oss, har nok minnene om nådeløse skoletannleger satt seg fast i etasjen over munnhulen.

La meg ta det odontologiskkronologisk:

Under familiens utflytterperiode fra Drammen – i Asker – møtte jeg på barneskolen (som jeg altså gjennomførte i Asker, før retur til Drammen) en skoletannlege som sa lite, men som gjorde desto mer.

Med det relativt gammeldagse boret gikk han til verks så det nesten røyk ut av munnen på en stakkar (meg), hvorpå han dæljet på med amalgam som en murer.

Jeg mener å huske at jeg både gråt og skrek for å få ham til å ta en pause i mishandlingen. Det var kort sagt beinhardt å være skoletannlegepasient i de dager.

Når navnet ditt ble ropt opp over høyttaleren i klasserommet («Kan Jan Ovind komme til skoletannlegen?») med mild røst av søster, visste du at smertene snart skulle ta bo i din munn og ditt sinn og din nærmest dødsstive kropp.

Man gikk som en dødsdømt fange mot den elektriske stol. Alle menneskeretter var fratatt en.

Med betydelige doser amalgam i kroppen vendte jeg tilbake til Drammen, der jeg på Børresen ungdomsskole – i tillegg til skoletannlegebehanding – fikk ta del i noe nyskapende som het fluorbehandling.

Andre spaltister:
Hver dag passerer vi dem - skyggemenneskene
Å gå på kafé
Kunsten å tenke store tanker i en trang by 

Så vidt jeg husker sto vi i en ring og børstet tanngarden med fluor, som vi deretter spyttet i en bøtte. Det var fremtiden vi hadde møtt.

Traumene fra skoletannlegen(e) red meg som en mare da jeg måtte orientere meg på det private tannlegemarkedet.

Jeg endte opp hos familiens tenniskamerat Sven, som var så god til å spille tennis at jeg følte meg som en taper allerede før jeg hadde plassert meg i tannlegestolen hans, mens jeg svettet oppover.

Sven var sikkert dyktig, men på grunn av min semikomatiske tilstand var jeg aldri noe troverdig vitne til hva som egentlig foregikk.

Han ble etterfulgt av en ung kvinne, som ikke kurerte meg for skrekken da hun skulle trekke en visdomstann, som hun klarte å røske halvveis ut av munnen på meg – før hun ga opp. Med min far som sjåfør rykket vi ut til en klinikk i Oslo, der de evnet å få ut både tann og rot.

Jeg var så vidt innom en annen tannlege før jeg havnet hos Per, som alltid spilte Louis Armstrong eller Frank Sinatra i bakgrunnen – mens han plystret med på (og tidvis nynnet) klassikerne, samstundes som han behandlet tannebissene.

Som pasient måtte en skjerpe seg så en ikke lot seg forføre av rytmen og nikket i takt med musikken, hvilket kunne ha ført galt av sted. Mannen var jo utstyrt med bor.

Musikkbehandlingen hos Per roet meg betraktelig.

Endelig havnet jeg hos nevnte Ståle, som viste seg å evne å drive den siste rest av panikk ut av min kropp – selv om jeg fortsatt innledningsvis perspirerer (som av gammel vane).

Ståle har så moderne utstyr (inkludert stol) at man ved enkelte anledninger har følelsen av å ligge med føttene i taket og hodet ikke langt fra gulvet, men slik kan det jo ikke være – fordi han selv sitter på en stol.

Han evner også å trøste.

– Samme hva som måtte skje her i stolen, kan du være trygg. Jeg har kortnummeret til både ambulansen og Jølstad.

Andre spaltister:
Vennene på internett
Betraktninger fra bandybeltet
For seint å gi råd til ungdommen når de er 16 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags