På døra var det satt opp småfrekke bilder av striptøsene, med minimale antrekk, noe vi observerte med hikstende fryd

Av
DEL

MeningerNår man som 16-åring eller der omkring syntes at Drammen anno 1971 (eller der omkring) ble for trangt for ens egen ekspanderende sjel, var løsningen stundom, på en fridag, å oppsøke landets hovedstad – for å innta litt kontinental Oslo-atmosfære.

Reisen foregikk pr. tog, etter avtale om hederlig oppførsel under hele reisen med ens opphav – gjerne med et par kamerater som reisefølge.

Siden Lieråstunnelen ikke ble åpnet for trafikk før i juni 1973, måtte man i de dager – etter å ha skaffet seg en liten gul billett i kartong – klyve på toget og belage seg på en rundreise til Oslo.

Andre Spaltister i Drammens Tidende:

Noen holder orden på meg

Prisen for å vinne prisen

Hvem tar vare på meg når jeg går ned for telling?

Det førte til at en plutselig befant seg i Lierbyen, før toget gikk i en sløyfe og deretter i ganske radikal stigning (når stigningen kom husker jeg ikke helt) mot Reistad, Gullaug, Spikkestad og Røyken.

Før den tid hadde vi for lengst benyttet anledningen til å stå ute i vinden og nyte tilværelsen på de såkalte åpne endeplattformene, som befant seg foran og bak på hver vogn. Her var det bare et relativt lite gjerde som beskyttet en mot å falle over bord.

Og ønsket man seg enda mer action, kunne man gå fra vogn til vogn på metallbrettene som var slått ned mellom vognene. Om ikke toget akkurat tøffet, så tøffet i alle fall vi oss. Men det var lov, så vidt jeg kan erindre.

Etter å ha kommet til Heggedal stasjon, hadde vi følelsen av å være i et jungelområde – før toget til slutt kom ut av skauen og inn på Asker stasjon.

Toget fortsatte videre, passerte Høn (nærmeste stasjon til Hofstad skole, der jeg hadde gått i seks år) og arbeidet seg stadig innover, innlagt et utall små stasjoner om det var et såkalt somletog.

Til slutt var vi på oppløpet mot Vestbanen. Vi steg (hoppet) av toget rett før det stoppet – og der (!), etter å ha passert gjennom den kremgule Vestbanebygningen, lå verden for våre føtter, representert ved det enorme rådhuset og alle bilene og bussene og trikkene. Gud bedre så inntakende det forekom oss!

Vår rute i Oslo var ganske enkel. Vi gikk mot Rosekjelleren (nattklubb, som naturlig nok ikke var åpen på dagtid), der det på sen kveldstid ble arrangert striptease – og hvor det på døra var satt opp småfrekke bilder av striptøsene, med minimale antrekk, noe vi observerte med hikstende fryd, før vi vendte forbi Klingenberg kino og ut i Stortingsgaten.

Mer fra Jan Ovind:

Leste Cocktail i Bragernes kirke

Historien om min munn

Å gå på kafé

Neste mål var Urmaker Alf Lie i Prinsens gate, som den gang solgte de legendariske Rolex-klokkene – og alle andre fine ur – og var kongehusets urleverandør (fikk vi vite senere). Vi tilbrakte mye tid utenfor vinduene, og noen ganger tok vi mot til oss, gikk inn, bukket og spurte om å få ta en titt på en av de storslagne klokkene. Mannen bak disken virket streng, men lot oss få titte.

Etter å ha tilfredsstilt det estetiske målet med reisen (altså det urologiske), tørnet vi ned Karl Johan og tittet på jentene som ikke tittet på oss og stoppet på Studenten for en softis og en cola.

Deretter slentret vi, mette av inntrykk, i retning Vestbanen – uten å ta turen innom Aker Brygge, for der var det nemlig skipsverft.

Hjemover kunne det hende at vi følte oss så frigjorte at vi tilbrakte nesten hele returreisen utendørs, mellom vognene.

Med sveisen rett til værs ankom vi Drammen stasjon, hvor vi igjen inntok småbylivet, tok en tur innom Pet og hørte på ei plate og møtte opp på bopel til avtalt tid, og fikk servert torskerogn (dårlig dag) eller bankekjøtt i brun saus (god dag) av mutter'n.

Under middagen avla vi en liten rapport om turen, men underslo besøket utenfor Rosekjelleren.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags