Ut og sanke kultur

Kinoopplevelser.

Kinoopplevelser. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDet var en gang en tid da man selv måtte gi seg ut (av huset) for å samle inn den kulturen man ønsket å omgi seg med. Verdens kloke teknohoder hadde ennå ikke fått ferten av iPader, streamingtjenester, smarttelefoner og desslike – hvilket gikk ut over oss forbrukere, som måtte leve på gammelmodig vis.

I dag kommer verden hjem til oss. Det strutter av tilbud. Brad Pitt og Coldplay kappes om å tyte ut av duppedittene dine. Det kreves særdeles liten egeninnsats fra deg som mottaker for å få fint besøk.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Men om vi setter oss i en tidsmaskin og rygger tilbake til ca. 1970, her i Drammen, så var hverdagen en annen.

På den tiden, om vi var hypp på musikk, for eksempel, måtte vi oppsøke såkalte platebutikker; altså utsalg der de solgte singler, EP-er og Lp-er av datidens store stjerner (det var mange stjerner den gang).

JAN OVIND: 62 år. Journalist. Gift. Født i Oslo, bare måneder senere brakt til Drammen. Bodde i Drammen 1955-61, i Asker 1961-68 før retur til Drammen, som siden har vært base - med unntak av to år i New York som VG-korrespondent 1991-93. Jobbet i VG 1983-2017.

JAN OVIND: 62 år. Journalist. Gift. Født i Oslo, bare måneder senere brakt til Drammen. Bodde i Drammen 1955-61, i Asker 1961-68 før retur til Drammen, som siden har vært base - med unntak av to år i New York som VG-korrespondent 1991-93. Jobbet i VG 1983-2017. Foto:

Vi erindrer fire platebutikker på grensen til svært godt: Opland og Lyche Musikk på Bragernes-siden og Jansen musikk og Pet på Strømsø.

Det var ikke nødvendig å være utstyrt med store kontantbeløp for å nyte godt av platebutikkene.

Om man ansteg butikken med et ansikt som fortalte om sterk kjøpekraft (eller genuin musikkinteresse), kunne man be om å få høre gjennom en hel LP. Ekspeditøren satte på platen, mens en selv trakk de to øretelefonene opp av hvert sitt rør og plasserte dem mot henholdsvis venstre og høyre øre, for å kunne nyte musikken i stereo.

Og der sto man og slang på hodet i takt med musikken. – Have you ever seen the rain, coming down on a sunny day.

En sto i fare for ikke å få høre hvert eneste spor helt ut. Ekspeditøren hoppet, tidvis i raskeste laget, fra spor til spor. Det fikk en godta, når en likevel ikke skulle kjøpe platen.

Etter ferdig lytting bukket man litt keitet og mumlet noe om at man skulle tenke litt mer på et eventuelt innkjøp og forsvant ut av butikken, oppstemt av musikalsk, gratis påfyll.

Ved å alternere mellom de fire nevnte platesjappene, kunne man i løpet av en hektisk ettermiddag, etter skoletid, innta ganske så mye musikk.

En kunne bli aldeles ør før en satte kursen hjemover mot torskerogn, erter og poteter. Og grønn gelé med krem.

Kino eksisterer fortsatt, men den gang var kinoene ikke fullt så sentralisert(e) som nå. Skulle vi se en storfilm på Saga, en cowboyfilm på Palads eller en kjedelig film (muligens med noe nakenhet) på Snorre?

Min mest skjellsettende kinoopplevelse til dags dato inntraff høsten 1969 da min far spurte om vi to gutta skulle gå på «Ørneredet» på Saga kino.

Selv hadde jeg ikke strukket meg lenger enn til 14 ½ års alder, mens faderen var 45 år – og godt innenfor aldersgrensen på 16 år. Han garanterte at han skulle få meg inn.

Krigsfilmen med Clint Eastwood og Richard Burton gjorde dypt inntrykk. Clinter’n var så beintøff og velpolert at Richard Burton fremsto som en liten lubben ball med pizzatryne, uten at det innvirket på totalopplevelsen.

Dagen etter skrev jeg til filmimportøren og spurte om å få noen bilder fra filmen. De ankom postkassen i Sparavollen prompte og ble deretter limt inn i album.

Etter hvert som puberteten sprengte på, ønsket jeg og brutter'n og kameratgjengen å se nakne damer på kino, og spesielt var det en film som virket forlokkende: Originalutgaven av selveste «Emmanuelle», den legendariske, franske, erotiske kultfilmen.

En kunne aldri regne med at «Emmanuelle» ville passere sensuren i Drammen sentrum, men plutselig en dag sto det svart på hvitt i avisen at «Emmanuelle» skulle vises på falleferdige og knirkete Gulskogen kino! Der var de passe lemfeldig med alderskontrollen, og en kolonne av sykler med tungpustede og oppspilte førere ble styrt i retning av Gulskogen, Emmanuelle-kolonnen.

Noen timer senere vendte en ustø kolonne tilbake. Beruset av minner.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTISTENE HER:

* SVEN OVE BAKKE: Buskerud-benkesliterne

* KRISTOFFER REINSFELT ARNESEN: Elvefestlig i Drammen

* ODA RYGH: Den store eldrejakta

* ALISA DAIC: Den aller første skoledagen

* KRISTIN OUDMAYER:  Åtte råd fra ungdommen: Slik blir du et godt forbilde

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags