Hvem tar vare på meg når jeg går ned for telling?

Av
DEL

MeningerLivet tar som kjent noen brå vendinger iblant. Selv har jeg nylig opplevd å være nede for telling, og samtidig svært sårbar og avhengig av andres hjelp og profesjonalitet. Denne skjellsettende opplevelsen har fått meg til å tenke en hel del over: Hvem tar egentlig vare på meg når det røyner på – og kanskje viktigst: Hvem bidrar jeg til å ta vare på, og hvordan?

Jeg liker å tenke om meg selv at jeg er en som stiller opp for andre, og som mer enn gjerne blir med noen i krigen om nødvendig. Men hvordan viser jeg dette i praksis, sånn egentlig?

LES ANDRE SPALTISTER:

Leste Coctail i Bragernes kirke

Visit Drammen via Google

Det store paradokset i bompengedebatten er at motstanden er stor og bortimot tverrpolitisk

Det å stille opp for andre, handler det bare om å sende den meldingen på Facebook for å vise at jeg er der? Eller handler det også om solidaritet og det å bruke stemmen sin for dem som selv ikke har noen stemme og som heller ikke har noen som sender den meldingen eller gir den klemmen?

Kristin Oudmayer

Jobber i UNICEF hvor hun leder «Du kan være den ene». Holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og barns psykisk helse. Har skrevet flere bøker om mobbing.

Bakgrunnen for disse tankene er den massive responsen jeg fikk etter å ha skrevet en Facebook-status i feberrus om et nokså dramatisk døgn. I statusen takker jeg mannen min for handlekraft, og helsevesenet for å gjøre tidligere dårligere vurderinger om til handlekraftige og gode gjerninger, utført med profesjonalitet og varme.

Innlegget var fullt av selvfølgeligheter fra min side, men reaksjonene var likevel tankevekkende. Mange gjorde et poeng av hvor heldig jeg er som har en mann som tvang meg til legevakten, og som gjennom sin tydelighet både ovenfor meg og legene, demonstrerte at vi er ressurssterke mennesker med forventninger om å bli behandlet skikkelig. Andre fortalte om nedrige erfaringer med ikke selv å bli tatt på alvor, og de fatale konsekvensene det fikk for dem eller noen i deres familie. Noen fortalte om engstelsen de bærer for at de ikke har noen som kan heve stemmen for dem den dagen de selv ikke klarer det, men trenger at andre gjør det på deres vegne. Noen antydet også at jeg hadde fått helt ekstraordinær behandling i kraft av at jeg er den jeg er.

Hva som er riktig, og om det i det hele tatt fins et fasitsvar på dette, er jeg svært usikker på. Selv heller jeg mot at min opplevelse samsvarer med hvordan de fleste blir møtt – og også bør kunne forvente å bli møtt i en sårbar situasjon. Samtidig vet vi at det ikke alltid er slik.

Om ni dager er det kommune- og fylkestingsvalg. Mer enn jeg er opptatt av hva du stemmer, er jeg opptatt av at du stemmer, at du tenker over følgende når du bruker stemmeretten din 9. september:

Hvem bør jeg stemme på for å sikre likeverdige, effektive og ivaretakende tjenester for alle? Og hvordan kan jeg bidra til at andre som ikke blir hørt får en stemme?

Med ønske om et klokt valg 9. september, og med en stor og inderlig takk til Øre, nese- og halsavdelingen på Vestre Viken HF, Drammen sykehus.

MER AV KRISTIN OUDMAYER:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags