Overvåking av barn handler om mistillit til barnet, og manglende tro på seg selv som en trygg voksen...

Av
DEL

MeningerSelv Spider-Man visste det, etter å ha blitt det fortalt av sin onkel Ben: «Med sterke krefter, følger også stort ansvar». For foreldre med manglende tillit og stor trang til å kontrollere barna sine, kan fristelsen til å misbruke kreftene være vanskelig å motstå. I vår teknologiske verden er mulighetene mange, men det betyr ikke at det verken er riktig eller lurt å benytte seg av dem.

Jeg havner stadig i diskusjoner om det er innafor å gi barna sine klokker med GPS og toveiskommunikasjon. Klokker som gjør at foreldrene via mobil, nettbrett eller PC til enhver tid kan følge med på hvor barnet befinner seg. I tillegg kan barnet ringe foreldrene fra klokken via «mamma og pappa-knappene», og foreldrene kan ringe barnet.

Argumentene mange bruker, er at det muliggjør kontakt med barnet uten å gi det en smarttelefon og at det er fint å kunne følge med på hvor de er, hvis de somler eller bryter avtaler.

Andre «Spaltisten»:

Som mor selv, ser jeg at det er praktisk å kunne være i kontakt med barna. Men, foreldre har gjennom alle tider klart å sende barna sine til skole, venner og på trening på en trygg og forsvarlig måte uten mulighet for å overvåke hvert skritt de tar.

Overvåking av barn handler om mistillit til barnet, og manglende tro på seg selv som en trygg voksen og en god rollemodell. Selv om mange argumenterer med at en slik klokke gir barna økt frihet og er en måte å beskytte barnet på, slik foreldre har plikt til, er likevel min oppfatning at sporing av barn er en invadering av barnets private sfære, og kan anses som et brudd på barnets lovfestede rett til privatliv.

Sporing av barn handler om behov for kontroll. Men at det også handler om et ønske om et trygt og godt liv for barnet, er jeg ikke i tvil om. Som mor selv har jeg vært opptatt av rammer og strukturer som gjorde at barna mine til enhver tid hadde det tryggest mulig. Men for å skape et trygt liv for barna kan vi ikke, fordi hensikten er god, gå på akkord med deres rettigheter og ei heller vårt eget ansvar. Samfunnet og vi som foreldre må lytte kritisk, og også kritisk velge bort råd og teknologi som tar utgangspunkt i at barn ikke er til å stole på. At vi som voksne har all makt og at barnet ikke har noen rettigheter så lenge vi har ansvaret for dem.

Som en motvekt til teknologien som gir oss mulighet til å lene oss tilbake «å følge med», må vi løfte fram viktigheten av at foreldre selv tar ansvar for å skape en åpenhetskultur hjemme. At det er voksne som må legge grunnlaget for at tillit kan utvikles, og at det er slik barn og unge kan gis mulighet til både å få og ta ansvar.

Mistenkeliggjøring og overvåking gir ikke barn og unge de nødvendige verktøyene de trenger for å håndtere ungdommelig nysgjerrighet i en tid der de skal teste grenser. De skal balansere seg mot den usikre og spennende verden der ute, i tillegg til den trygge og noen ganger strenge og kjedelige verden vi representerer hjemme.

Det er ingen motsetninger i å ivareta barns rett til privatliv, og samtidig sørge for tydelige grenser, trygge rammer og en åpenhetskultur som tåler at barnet kommer for sent eller blir tatt i en løgn, og dermed får mindre frihet og mindre ansvar for en periode.

Fremfor å frita oss selv fra ansvar ved å ty til den lettvinte og uakseptable løsningen overvåking er, må vi tørre å ta diskusjonen om hvem som skal oppfordre og veilede oss. Hvordan kan vi som foreldre være trygge, åpne og ansvarsfulle med sterke krefter, slike voksne vi ønsker at våre egne barn en gang skal bli? Å overvåke ungene via en klokke eller en app er neppe svaret.

Mer fra Kristin Oudmayer:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags