Voksne må tørre å heve stemmen på vegne av barna

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Denne uken fylte Barnekonvensjonen 30 år. En begivenhet som nok har gått mange hus forbi, men som er verdt å feire og verdt å dvele ved. Selv har jeg vært på Svalbard i den anledning, for å lagre barnerettighetenes DNA i permafrosten, for å sikre dem til evig tid, og for å symbolisere og fremheve betydningen rettighetene har for barn i dag og i fremtiden.

Det var en stor ære for meg å representere UNICEF i en slik sammenheng, men det var også stort for meg av rent personlige grunner.

Kristine Oudmayer

Jobber i UNICEF Norge som Fungerende direktør for barns rettigheter og bærekraft. Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse.

Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende.

Jeg var en gang ett av de barna, i ett av verdens rikeste og tryggeste land, som vokste opp i et urolig hjem med svært lite penger. Et hjem som i perioder var langt fra det trygge stedet et hjem skal være for et barn, enten det er i Norge eller i Bangladesh. Jeg vet hvordan det er å leve med utfordringer barn ikke bør kjenne til. Jeg har også selv erfart hvor viktig det er at voksne hever stemmen på vegne av barn som lever under vanskelige forhold. Men viktigst: jeg vet at det er mulig å få et godt og spennende liv, selv om starten på det ikke er slik man ønsker for et barn.

Mer av Kristin Oudmayer:

FNs konvensjon om barnets rettigheter ble enstemmig vedtatt under FNs generalforsamling den 20. november 1989. Dette ble gjort fordi barn er en sårbar og utsatt gruppe. Selv om alle menneskerettighetskonvensjoner også gjelder barn, så man et behov for en klargjøring av hvordan rettighetene skulle anvendes overfor barn.

Selv var jeg en nokså hormonell 16-åring som nettopp hadde begynt på St. Hallvard videregående i Lier da dette skjedde, og kan ikke huske å ha hatt et bevisst forhold til rettighetene mine i de to årene de rakk å gjelde for meg.

Mine egne barn derimot, har gjennom hele sin oppvekst sett på Barnerettighetene som en selvfølge, og mer enn én gang referert til dem ved urettferdighet ute i verden, på skolen eller hjemme. Da min yngste datter fylte 18 i fjor, sendte hun meg en sms hvor hun skrev: Denne dagen har jeg ventet lenge på, mamma, men nå gjelder ikke barnekonvensjonen for meg lenger – med gråtesmiley.

I dag har alle verdens land, med unntak av USA, forpliktet seg til å overholde Barnerettighetene. Dessverre betyr ikke det at rettighetene verken er kjent for majoriteten av verdens barn, eller at alle barn får oppfylt sine rettigheter.

Men vi har likevel mye å glede oss over. Gjennom 30 år med barnerettigheter har vi, både i Norge og i verden, oppnådd historiske resultater for barn, til tross for en ekstrem befolkningsvekst i samme periode:

  • Antallet barn som ikke får skolegang er redusert med 40 %.
  • Antallet barn med veksthemming pga. feilernæring har sunket med over 100 millioner.
  • For 30 år siden døde nesten 1000 barn av polio hver dag. Antall poliorelaterte dødsfall er i dag redusert med 99 %.
  • Færre barn i Norge utsettes for oppdragervold.

Listen over hva vi har oppnådd er heldigvis lengre enn dette. Likevel er det ingen grunn til å slå seg på brystet og si seg fornøyd.

For, til tross for disse fantastiske resultatene, fortsetter fattigdom, ulikhet, og diskriminering å hindre at millioner av barn får sine rettigheter oppfylt hvert eneste år. Listen over pågående brudd på barns rettigheter verden over, Norge inkludert, er dessverre lang.

Mange av de vanskelige og kjente utfordringene som dannet grunnlaget for at barn fikk egne rettigheter, vedvarer fordi vi – myndigheter, sivilsamfunn, bistandsorganisasjoner, næringslivet og andre – ikke har vært tøffe nok når det gjelder å adressere dem.

Vi har ikke kjempet verken hardt- eller lenge nok. Den viktige jobben med å realisere rettighetene til de fattigste og mest marginaliserte barna har gått – og går – altfor sakte. Samtidig må vi ikke glemme, at dagens generasjoner står ovenfor nye utfordringer:

  • Klimaendringer – som vi enda ikke klarer å ta innover oss konsekvensene av.
  • Økende ulikheter.
  • Økende grad av polarisering og populisme.
  • Alarmerende økning av overvektige barn.
  • Mobbing, vold og utnyttelse via internett.

Selv om Barnerettighetene har ført til mange positive endringer, er ikke kampen over. Barndommen har endret seg. Nå må vi endre oss og måten vi forstår og hjelper barn på.

Flere spaltister:


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken