Det fins to typer dyreeiere. De som snakker til dyrene sine, og de som juger.

Av
DEL

MeningerSom tidligere skrevet i denne avis er jeg barnefri, og egentlig lykkelig med det valget. Jeg slipper masing, slipper å forholde meg til at noen vil at jeg skal stå opp på ukristelige tider av dagen, og er fri til å rangle ute om jeg vil ...

Som jo bare er tull. Naturligvis har vi skaffet oss katter, så vi også kan tråkkes på klokken 06.20 om morgenen, må forholde oss til andres biologiske funksjoner (i begge ender), ha leker strødd utover gulvet, aldri kan dra på spontan hyttetur i en uke, og ikke lenger kan tisse med døra igjen.

Det er nemlig noe besnærende dette med ansvar og et fellesprosjekt. Å måtte stå opp fordi en sju kilo tung katt står på deg og det er vanskelig å ignorere, skaper en viss døgnrytme. Det gjør det at noen må fikse middag til dyra også. Plutselig er jevnlig støvsuging litt mer akutt. Og så er det sunt å få kos. Og de er vakre vesener. Og malingen mot brystet når jeg holder dem gjør meg glad. Og jeg elsker dem.

Mer av Oda Rygh:

Noen holder orden på meg

Visit Drammen via Google

Vennene på internett

Det er selvfølgelig absolutt ikke gjengjeldt. De er tross alt instinktdrevne dyr, og det er tullete å menneskeliggjøre dem ved å tillegge dem varme følelser for oss. Det er dessuten vanskelig å finne ut av hvordan de egentlig tenker. Særlig den ene katten min er uutgrunnelig. Eller som googlesøket mitt viser: «Hvordan vet jeg om katten min er dum», «Katt+IQ-test?», «Kan katter ha demens» ...?

Det er bra hun er pen med et behagelig vesen, så hun får lurt mat ut av meg. Å lure mat ut av oss ja, det er det katter er flinkest til. Rådende teori om hvordan katter ble så universalt adoptert er at de temmet seg selv. Min lille kattunges formor var en av de kattene som turte gå nærmest mennesker for å få en matbit, og den som spiser godt overlever til å få mange kattunger. Fryktløse dyr. Og de var jo kjekke å ha rundt. Skadedyrbekjempere er de, så det lønner seg jo å gi dem en krok i varmen og litt å spise. Og kos, som er undervurdert som hard valuta.

For ikke å snakke om at kattunger har stoooore øyne, og runde fjes, og en mjauing som skjærer oss til sjela og gir oss lyst til å passe på dem. Første gangen min formoder for 10.000 år siden fikk se en kattunge, så var egentlig løpet kjørt for oss mennesker, mistenker jeg. De har fulgt oss siden. I det gamle Egypt ble de tilbedt som guder (de har ikke glemt dette), vikingene var særlig glad i de røde, og man kan fremdeles se uvanlig mange røde katter på steder hvor vikingene slo seg ned ...

Jeg vet alt dette. Jeg vet at de utnytter meg grovt, jeg vet at de strengt tatt er ville dyr som tilfeldigvis henger rundt oss for egen vinnings skyld. At vi falt pladask for triksene deres. Men når jeg legger meg og lukker øynene så hører jeg lyden av to sett med poter som tasser inn på soverommet. Så de kan sove i samme rom som meg. Bare sånn tilfeldigvis, altså. Og slikke meg litt på hånden og male litt.

De er kanskje ikke like glad i meg som jeg er i dem. Men jeg føler meg elsket likevel, av disse vimsete okkupantene i huset mitt. «Natta, da», sier jeg. Høyt. «Sees imorra tidlig». Det fins to typer dyreeiere: De som snakker til dyrene sine, og de som juger.

Andre spaltister:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags