Gå til sidens hovedinnhold

Vi pådrar oss flottere vaner så langsomt at vi ikke merker det

Artikkelen er over 2 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Noen ting liksom kryper på deg. Julekvelden på kjerringa. 40-årsdagen (var jeg ikke 25 sånn for tre måneder siden?). At du ikke har trent på et halvår. At ting har forandret seg, at du er gammel nok til å spise sjokade på skiva hver dag, men lar være fordi det ikke er like godt lenger. Og det glir inn i det nye du.

Du er blitt et knekkebrødspisende menneske som legger deg klokka 23 på en fredagskveld, og du vet ikke hvordan det skjedde en gang og føler deg egentlig litt som samme person likevel.

Vi mennesker er i bunn og grunn tilpasningsdyktige dyr. Når situasjoner eller omgivelser endrer seg så bare endrer vi hva vi gjør litt og fortsetter. Det tar ikke lang tid før det tidligere utenkelige bare er hverdagen din.

Særlig når hverdagen endrer seg i med bedagelig retning.

Et av stedene det virkelig har endret seg for store deler av den norske befolkningen er livsstil og forbruk. Da snakker jeg ikke om at det er blitt bedre enn etter krigen. Jeg snakker om at det er blitt bedre siden 1980. Eller som SSB skrev under headeren «Vi kjøper mer av det meste»: «Norske husholdninger har blitt mye rikere de siste tiårene, og kjøper minst dobbelt så mye varer og tjenester i dag som på begynnelsen av 1980-tallet. Kjøpekraftveksten fra 1980-tallet til i dag har særlig gått til bolig og bil».

Det er på et makronivå. Det som er interessant her er hva det har gjort med oss som individer. Spørsmålet er altså om de av oss som har blitt med på festen (undertegnede er født i 1986) _føler seg_ rikere. Jeg er jaggu ikke sikker.

Begrepet heter «lifestyle creep» på engelsk. Det betyr at du pådrar deg flottere vaner så langsomt at du ikke merker det. Ting som tidligere var uhorvelige luksuser blir daglige nødvendigheter. Denne tendensen til å tilpasse forbruket etter inntekta og så ikke helt skjønne hvorfor du ikke har råd til noe er helt naturlig, men akk så farlig for personøkonomien. Og verre: det gjør at vi ikke blir fornøyde.

Det er rett og slett ikke vanlig for et gjennomsnittlig menneske å tenke at man er rik og være litt fornøyd med det.

Definisjonen på rikdom har bare endret seg. Fra «to typer pålegg i kjøleskapet og i tillegg noe å ha det på» via «råd til sydenferie» til «leilighet i sentrale strøk». Det blir som et hamsterhjul, der vi stadig strekker oss etter neste mål. Sikkert bra for samfunnsøkonomien, men kanskje ikke for individets lykke.

Så kommer innrømmelsen: Jeg har lagt merke til at jeg tar taxier hjem om jeg bærer på noe tungt heller enn å gå eller ta buss. En tidligere helt latterlig tanke.

Det er latskapen personifisert i stua i form av en robotstøvsuger. Når en del i PC-en min blir ødelagt kan den byttes ca. med en gang. Og jeg sa det var farlig: Å kjøpe større hus heller enn å nedbetale det man har gjør at å stramme livreima om det blir nødvendig blir langt tyngre. Over 400.000 sier de ikke har råd til en renteoppgang på ett prosentpoeng på boliglånet. Da kan det bli hardt i fremtida om prognosene slår til.

Selv folk de aller aller fleste av oss regner som ultra-rike er ikke skånet for fenomenet. Det mest illustrerende eksempelet på dette her kanskje Premier League-spillere: Tre av fem er personlig konkurs innen fem år etter at de legger opp.

LES DE SISTE SPALTISTENE HER:

Kommentarer til denne saken