Balladen om lokal-burgeren

HALVHJERTET BURGER: "På Bragernes torg er det annerledes – et eldorado for overprisede opplevelser og de halvhjertede hamburgernes hovedstad." ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

HALVHJERTET BURGER: "På Bragernes torg er det annerledes – et eldorado for overprisede opplevelser og de halvhjertede hamburgernes hovedstad." ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDrammen er den middelmådige matens mekka. De overprisede opplevelsenes eldorado. Og ikke minst de halvhjertede hamburgernes hovedstad.

Du har kanskje hørt om Big Mac-indeksen? Dette er en enkel og uhøytidelig måte å illustrere valutastyrke og kjøpekraft på, funnet opp på 80-tallet av ukeavisen The Economist.

Gjennom mine fire år som innflyttet drammenser har jeg i det stille jobbet med å utvikle min egen burgerindeks. Ved å lette på sløret, håper jeg å kunne tiltrekke meg engleinvestorer og grabbe til meg omdømmemidler.

For dette handler til sjuende og sist om omdømme: Drammen er nå å betrakte som en kosmopolitisk storby i hendig lommeformat, med oppoverpiler så langt øyet kan se. Men det som hele tiden har gått under radaren, er at vi har et kulinarisk kjempeproblem.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Det er ikke det at maten på Drammens restauranter er dårlig. Problemet er at vi er den middelmådige matens mekka. Det er selvsagt en menneskerett å spise ute og betale ågerpris for middels bra mat.

Kanskje særlig i Drammen.

Sven Ove Bakke (f. 1975) er lørdagsspaltens innflytteralibi. Han er tidligere profilert musikkskribent og kommentator i Dagbladet, jobber nå med markedsføring, PR og kommunikasjon og har bodd i Drammen de fire siste årene.

Sven Ove Bakke (f. 1975) er lørdagsspaltens innflytteralibi. Han er tidligere profilert musikkskribent og kommentator i Dagbladet, jobber nå med markedsføring, PR og kommunikasjon og har bodd i Drammen de fire siste årene. Foto:

Grunnstillingen er «ujålete», og det å framstå som kvalitetsbevisst og gastronomisk anlagt er veldig Oslo-aktig og suspekt i seg selv. At byens innbyggere har valgt å finne seg i et massivt misforhold mellom pris og kvalitet handler om marked (stort) og etterspørsel (ukritisk), men det handler også om at drammensere kanskje ikke er så sofistikerte likevel, omdømmeløft til tross.

Drammen hevdet seg for eksempel godt i NM i internett-LOL tidligere i år, med nyheten om at Strømsø-restauranten Pavarotti valgte å legge inn årene etter å ha fått klager på at deres hjemmelagde bearnés («BÆRR-ne) ikke smakte slik som posesausen gjør.

For en fordomsfull og semisnobbete innflytter er dette på mange måter peak Drammen, fullt på høyde med magnumflasker i VIP-teltet på Elvefestivalen og Twitter-feeden til Buskerud Politiops i helgene.

Det finnes selvsagt hederlige unntak, som den stjernebelønnede Frukt & Grønt i Tollbugata og den kurdiske restauranten under motorveibrua. Begge steder får du omtrent den matopplevelsen du betaler for – iblant mer.

På Bragernes torg er det annerledes – et eldorado for overprisede opplevelser og de halvhjertede hamburgernes hovedstad. Men nylig føltes det betimelig å hente fram det velkjente, ofte ironisk brukte nobelprisutropet «äntligen!» i fullt, sultent alvor.

Äntligen er det mulig, for eksempel før eller etter kino, å innta en adekvat tilberedt hamburger med en tilhørende porsjon adekvat friterte potetstrimler på Bragernes torg, til omtrent den prisen noe slikt bør koste – i verdens rikeste land.

Det vil si et sted mellom 100 og 150 kroner. Altså ikke et sted mellom 200 og 250 kroner, som er det rådende prisnivået på den stripa av restauranter som ironisk nok ender opp nede ved McDonalds på Magasinet.

Skal en burger med fries koste over 200 kroner, bør den være byens soleklart beste og holde et nasjonalt nivå som alene gjør den til en god grunn til å besøke Drammen.

Kall meg gjerne jålete, men kjøttkvalitet, hvilke kjøttstykker den kvernede deigen er laget av og presisjonen i tilberedningen (ber du om medium rare, skal du få medium rare) er slike ting som skal, bør og må bety noe når prisen bikker 200 kroner.

Min lanseringsklare drammensburgerindeks er veldig enkel: Hvis noen tar 200 kroner for en burger, er det for dyrt. All verdens trøffeldryss kan ikke forsvare en burger til over 200 kroner. Og den blir ikke gourmet bare fordi man slenger på litt blåmuggost eller en ekstra tjukk skive med cheddar.

Når prisen på burgeren går ned med cirka hundre kroner og fortsatt er bedre enn hos naboene, aksepterer man lett trangere lokale med litt mindre komfortable møbler og bestilling ved kassa.

Vi som er jålete innflyttere fra Oslo er tross alt så ujålete at vi er vant til å handle kvalitetsburger over disk.

LES DE SISTE SPALTISTENE HER:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags