Overskriften er hentet fra et gammelt afrikansk uttrykk, som beskriver en filosofi om at alle barn er alles ansvar. Og slik er det også med mobbing.

Skal vi som voksne ta aktivt ansvar for å forebygge og stoppe mobbing, må vi tørre å gripe inn, og vi må bry oss om andres barn.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

Det kan virke tungt og overveldende å bry seg, og mange av oss tenker at det lille vi kan bidra med, ikke monner uansett – og vi lar derfor være å bry oss. Andre ganger lar vi være fordi vi er redde for at vi tar feil, eller fordi vi tror det kan gjøre vondt verre.

Sannheten er at det er langt mer skadelig for barn som mobbes at voksne ikke gjør noe – slik Brennpunkt-dokumentaren (NRK) om Arnar og Mia som ble sendt denne uken også tydelig viser.

Det er helt avgjørende at vi voksne forstår at lite kan bety mye, og at vi kan utgjøre en forskjell – ikke bare for eget barn, men også for andres barn. Alle barn er vårt felles ansvar. Et ansvar vi ikke har anledning til å løpe fra.

Man trenger ikke å være helsesøster eller barnepsykolog for å gripe inn. Alle kan gjøre noe.

Mange av dem jeg har vært i kontakt med som har opplevd mobbing eller selv har mobbet noen, forteller at det var mange som visste hva som foregikk, men at ingen gjorde noe med det. At voksne rundt dem virket blinde, som om de ikke forstod eller ikke ville forstå.

Dessverre er det altfor få barn og unge som opplever at voksne stiller direkte, gode spørsmål som kan hjelpe dem å fortelle.

Men for dem som opplevde at en voksen satte seg ned, stilte noen gode spørsmål og ga av sin tid, er svaret nesten alltid det samme: Det gjorde at jeg følte at noen trodde på meg, og ga meg håp om at livet kunne bli bedre.

Hver dag er det barn som går rundt og er lei seg, som stenges ute, baksnakkes og latterliggjøres av andre.

For disse barna kan du som voksen utgjøre den store forskjellen. Du kan hilse og stoppe opp for en hyggelig prat i det du skal hente ditt eget på skolen eller på en fritidsaktivitet. Du kan være den som sørger for at alle blir invitert til fest. Du kan være den voksne som tar seg bryet med å kontakte foreldre du vet har det vanskelig som følge av det barnet deres opplever, eller er delaktig i.

I slike situasjoner kan du være mer betydningsfull enn du aner, selv om du faktisk ikke gjør så mye.

Istedenfor å ramse opp statistikk og gi deg som leser dette en innføring i mobbeprogrammer, ønsker jeg at du tar deg tid til å se bakenfor det du ikke forstår, det du ikke liker og det du har vanskelig for å tro.

Kanskje finner du et barn, eller en voksen, med en historie det er verdt å lytte til.

Kanskje er det en som blir eller har blitt mobbet, og som følge av dine gode, empatiske spørsmål endelig åpner seg. Det vil i så fall gjøre deg til den viktige personen som bringer håp om at livet kan bli godt, at de ikke må stå i dette alene – og at det er plass i fellesskapet.

Barns trygghet og tilhørighet handler om hva vi voksne gjør og ikke gjør.

Hvilke holdninger vi legger for dagen, hvordan vi behandler oss selv og hvordan vi takler uenighet og annerledeshet. I hvilken grad vi er villige til å åpne hjertene og hjemmene våre.

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at jeg kunne redde verden, og det er lenge siden jeg innså at jeg ikke kan være tilgjengelig for alle, alltid.

Men det jeg kan være, er en som spør, en som tåler og en som rommer. Jeg kan være en som gjør usynligheten litt mindre.

Det kan du også.

LES DE SISTE SPALTISTENE HER:

* JAN OVIND: Ut og sanke kultur

* SVEN OVE BAKKE: Buskerud-benkesliterne

* KRISTOFFER REINSFELT ARNESEN: Elvefestlig i Drammen

* ODA RYGH: Den store eldrejakta

* ALISA DAIC: Den aller første skoledagen