Gå til sidens hovedinnhold

Drømmen om Drammen

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det har aldri manglet på vyer og fremtidsvisjoner i byen vår. For hundrede gang er det blitt foreslått gondolbane til Spiralen, og gud veit hvor mange ganger man har diskutert å bygge ny bybru og nytt tinghus.

Men vi som har vokst opp med Prøysen og hans melodi «Julepresangen», vi vet godt hvordan det endte med vesle Jensemann, som strevet dagen lang, med det som skulle bli et sybord til mor, med mange skuffer i.

Den sangen ender som oftest med at mor får ei spekefjøl som hun kan smøre skolematen på.

Og slik er det dessverre stilt med drømmene om Drammen også.

Mens vi venter i spenning på at Mr. Haaning og hans våpendragere på rådhuset skal realisere en sårt etterlengtet kulturplan for byen vår, og ikke minst lansere en tydelig verneplan for byens bygninger, så brenner det et blått lys for flere av byens fordums attraksjoner.

Tunnelen til Spiralen trenger kraftige utbedringer for å ta imot dagens turistbusser, og issvullene inne i tunnelen vokser i takt med forslagsbunken på hva man egentlig burde bruke området på toppen av tunnelen til.

Og om de gamle museumsbygningene som står og forvitrer der inne i spiralskogen kunne snakke, så hadde de nok fortalt at de har hatt fint lite å drive med de siste åra.

Her om dagen ble det foreslått å lage både utescene og hotell der oppe, med flotte tegninger og grandiose ambisjoner.

Foreløpig er det kun bestemt at man i første omgang nøyer seg med å flytte parkerings­automaten, som nå står i bunnen av bakken, helt opp til plassen på toppen.

Hvis ikke dét er historien om et sybord som blei til ei spekefjøl så veit ikke jeg.

«Det vil vi sikkert ha, da blir vi sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra».

Prosessene med ideer i Drammen kan minne litt om min relativt korte karriere i «Ungdommens kommunestyre» på Eknes ungdomsskole i Krokstadelva i 1994.

Vi ble utfordret av selveste ordføreren på hva vi ville gjøre med den grå og kjedelige asfalten i skolegården, og vi skulle få en pott med penger som vi kunne bruke helt selv.

Etter nitid lobbyisme og grundig kartlegging av behov så vedtok vi i klasse 7e at vi ville bruke samtlige ressurser på å invitere smørsangerne «New Kids On The Block» til å holde konsert der.

Ideen var like besnærende som den var urealistisk. Enden på visa ble at det voksne kommunestyret i stedet vedtok at vi kunne få satt opp en basketballkurv.

«Det vil de sikkert ha, da blir de sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra».

Her om dagen mistet sjukehuset strømmen og pasientene kunne fortelle at det raskt ble iskaldt og mørkt i over en time.

Tipper at tilværelsen der plutselig minnet mer om en natt på «The Shining», med Jack Nicholson som nattpleier.

Da er det lett å trekke fram kontrastene til bildet av en overstrømmende blid Martin Kolberg som i vill eufori slang om seg med kyss (!!) da det endelig ble vedtatt at det skulle bygges splitter nytt sjukehus på Gulhaug for noen år siden.

Synd det aldri blei noe av, egentlig. «Det vil de sikkert ha, da blir de sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra».

Helt til slutt;

en av de villeste ideene som av en eller annen merkelig grunn har passert selvsensuren må ha vært arkitekt Børrestad sitt forslag om å bygge et fotballstadion for SIF formet som et glorete cruiseskip midt i Drammenselva.

Som ihuga Mjøndalenfantast så applauderer jeg den ideen. Jeg kunne bare drømt om hvor gøy det hadde vært om noen kreative sjeler hadde kappet av ankertauet og latt både skuta og klubben seile ut fjorden.

«Det vil de sikkert ha, da blir de sikkert glad, og at det er en nyttig ting kan ingen komme fra».

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE HER:

Kommentarer til denne saken