Du har ingen rett til å definere hva andre skal tåle

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerEr du lei debatten om krenkelser? Det er jeg, men likevel er jeg ikke ferdig med den. Derfor bestemte jeg meg her en natt for å skrive et innlegg om den. Debatten om krenkelser og definisjonsmakt som oppstod i kjølvannet av Siv Jensens indianerkostyme, har nemlig tatt fra meg nattesøvnen opptil flere ganger i det siste.

I løpet av de siste åtte årene har jeg skrevet tre bøker om mobbing. De siste årene har jeg også reist landet rundt og holdt foredrag.

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER.

Jeg har møtt tusenvis av barn, unge og voksne. Med det som resultat at jeg i løpet av disse årene har mottatt hundrevis av historier fra mennesker som har opplevd mobbing.

Om ikke daglig, så mottar jeg fortsatt ukentlig historier fra fortvilede mennesker som trenger råd og som ikke vet hvordan de skal orke livene sine som følge av mobbing.

SPALTIST I DT: Kristin Oudmayer jobber i UNICEF Norge hvor hun leder «Du kan være Den ene». Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse. Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende.

SPALTIST I DT: Kristin Oudmayer jobber i UNICEF Norge hvor hun leder «Du kan være Den ene». Hun holder foredrag om barns rettigheter, mobbing og psykisk helse. Oudmayer har skrevet flere bøker om mobbing, og har jobbet mange år i psykiatrien med barn som pårørende. Foto:

For mange er det første gang de forteller om opplevelsene sine når de skriver til meg – en fremmed dame de har lest om eller kanskje sett på TV.

For andre er det siste desperate utvei etter å ha blitt møtt med mistro og latterliggjøring når de har fortalt om det de har opplevd.

Historiene jeg har mottatt gjennom årene har noen fellestrekk. I tillegg til at mange forteller at mobbingen startet før de begynte skolen, og at det var noen som visste, men som ikke grep inn, er det en tredje ting som aldri slutter å gjøre inntrykk på meg: Alle de som tror de blir mobbet fordi de fortjener det. De som har hørt at de burde tåle mer. At det er deres egen feil. De som har blitt fortalt at hadde det ikke vært for at de begynte å gråte så lett ikke, hadde det ikke vært så morsomt for andre å plage dem.

Og så har vi de som har blitt møtt med spørsmål som: «Hva hadde du gjort først, da?», eller som har blitt bedt om å ha litt mer selvironi.

I mange tilfeller er det sikkert velmente reaksjoner på noe som er vanskelig å forstå og forholde seg til også for voksne. Men det vitner om noe som er større og mer alvorlig enn manglende kunnskap alene.

Denne måten å møte mennesker som har opplevd krenkelser og fysisk og psykisk vold på (som mobbing faktisk er), vitner om et nedlatende menneskesyn og en ytringsfrihetsbesettelse.

Det går på bekostning av noe svært verdifullt, og i mange tilfeller livsviktig: Åpenhet om tabubelagte erfaringer og temaer.

De siste par ukene har Twitter og Facebook-feeden min vært overfylt av folk som har harselert med de lettkrenka.

Flere ganger har jeg sett uttrykk som «krenkomania» og «krenkelseshysteriet» brukt på svært nedlatende vis.

Det er blitt skrevet spaltemetere for og imot krenkelser.

Jeg har også sett mennesker, som ellers støtter arbeidet mitt mot mobbing, skrive rett ut at folk må ta seg sammen – de må tåle mer. At det nå har gått for langt – for man kan jo ikke si noen ting lenger uten at folk blir krenka. Og så har vi alle kommentarfeltene hvor folk påberoper seg å bli krenka på tull, etterfulgt av blunkesmilefjes.

Misforstå meg rett. Jeg mener ikke at man skal påberope seg å være krenka eller mobba ved det aller minste ubehag.

Ikke alt som er vondt og sårende er mobbing. Men min erfaring, gjennom mange år, tilsier heller ikke at det er et utbredt problem.

Derimot er det et stort problem at mange ikke forteller om krenkelser og mobbing, og dermed ikke får hjelp til å stoppe det som skjer, og heller ikke mulighet for støtte og bearbeiding.

Undersøkelser viser at opp mot 70% av gutter på videregående holder tett om det de opplever, og det er jammen ikke rart.

For som en gutt sa til meg etter et foredrag en gang:

«Takk for at du snakket om det med latterliggjøring, spøk og ironi. I klassen min holder alle på sånn hele tiden, og hvis de merker at noen reagerer, så sier de bare at de ikke mente det – at det bare var kødd og at man må jo tåle litt. Ofte føler jeg at det er rettet mot meg, og da smiler jeg på utsiden og gråter inni meg. For sier jeg i fra, vet jeg at jeg blir driti ut og baksnakka, og hvem gidder å henge sammen med en som ikke tåler noe? Jeg holder meg og holder meg, og så går jeg hjem og gråter på ordentlig».

En ganske så presis beskrivelse av det som også skjer i sosiale medier blant voksne i disse dager. Det er mye å risikere ved å si i fra både på egne og andres vegne.

Når jeg tenker på denne gutten, og mange andre gutter og jenter, kvinner og menn jeg har møtt, er det så jeg får lyst til å gråte selv. Debatten og holdningene som de siste ukene har kommet så tydelig til overflaten, slår fullstendig beina under arbeidet mange av oss gjør for å fremme åpenhet, få voksne og barn til å sette tydelige grenser og til å fortelle om det de eller andre opplever. En annen måte å se det på, er selvsagt at det, mer enn noen sinne, bekrefter behovet for et målrettet og omfattende arbeid mot mobbing. Et arbeid jeg skulle ønske ikke var nødvendig.

Det er ikke uten grunn at Opplæringsloven §9a (også kalt mobbeloven) er tydelig på at det er barnets subjektive opplevelse som skal ligge til grunn i saker som omhandler mobbing og krenkelser – ikke rektors, kontaktlærers eller den som står bak plagingen.

Det er altså ikke den som har ordet i sin makt og som ikke er krenket, som skal definere hvor grensene går for andre. Du har ingen rett til å definere hva andre skal måtte tåle eller ikke. Det er du som er ansvarlig dersom du trår over en annen persons grenser – ikke personen som forsøkte å si ifra eller som ikke klarte det.

Jeg vet at enkelte ser på meg som humørløs og en som stadig overreagerer når jeg fremmer dette synet i debatter eller i statusoppdateringer.

At komikere og andre har harselert med meg. Selv om også min terskel for å mene noe offentlig har blitt høyere de siste årene, kunne jeg ikke la være i dag.

Jeg trenger søvn. Forhåpentligvis får jeg sove bedre til natten.

LES DE SISTE SPALTISTENE HER:

Jan Ovind: Opp og ned er like langt

Sven Ove Bakke: Balladen om lokal-burgeren

Kristoffer Reinsfelt Arnesen: En snømann til besvær

Oda Rygh: Jeg vil gjerne høre på dere som skyter deres syke mor

Alisa Daic: Tid for inkludering 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags