Nok en gang har Drammen by steget som fuglen Fønix opp fra asken i fire samfulle dager, før støvet legger seg og byen atter ligger i dvale fram til neste store greie: Skisprinten.

At Elvefestivalen ikke evner å «sette Drammen på kartet», og at bookingprofilen spriker like mye som mora mi den ene gangen hun prøvde slalåmski, ser ikke ut til å bry de tusenvis av menneskene som tar turen innom byen i nevneverdig grad.

For i Drammen kan du nemlig gå ut i dress, eller i grilldress, og ingen løfter et øyenbryn. Du kan sitte i helsetrøye og crocs godt forankret på campingstolen i en millionbåt på Skutebrygga, og bøtte nedpå med svensk øl mens du skråler til gamle Postgirobygget-sanger og de forbipasserende vil bare synes at det er et trivelig avbrekk fra et ellers sovende bybilde.

Plutselig er torget vårt fullt av bygdefolk som renner nedover vassdraget fra Eikerbygdene, Darbu, Krødsherad og det som verre er.

Og når hele Norges smørsanger Carl Henrik og Drammen Storband drar i gang Sinatra-låter mens steikeosen fra de utallige eksotiske matkioskene ligger som ei skodde i Øvre Torggate, ja så er det neste så at en skulle tru at en befant seg i et eller annet søreuropeisk land.

Og hadde det ikke vært for at en visste bedre, så kunne en blitt frista til å danse litt med kjæresten sin på den grønne filtmatta, helt klin edru.

Heldigvis veit vi drammensere bedre, og besinner oss fra disse sørlige og syndige fristende følelsene som vekkes langt der inne i de frosne hjertene våre.

I hvert fall fram til litt seinere på kvelden, når Kong Alkohol sjekker inn på Torget og endrer på samtlige sosiale spilleregler. Da skal det til gjengjeld danses som om ingen har sett noen danse før.

Det må være ekstremt krevende å skulle sette sammen et festivalprogram som skal fenge et publikum som i hovedsak besitter følgende mangler på kvalitet:

 1. ikke har vært ute siden forrige elvefestival

 2. Ikke har kjøpt musikk siden musikkbutikken Hysj Hysj blei lagt ned, og stort sett lytter til «det som går på radioen».

 3. Generelt sett er gjerrige og synes at å koste på seg et besøk på en pizzarestaurant er hakket for fisefint.

Derfor tar jeg av meg alle hatter som finnes for at Elvefestivalens arrangementskomité og de frivillige klarer å gjøre det som nesten ingen andre klarer i Drammen. De lager en fest for alle.

For barna, for ungdommen, for de voksne, for dem som ikke bryr seg og for folk som meg. Som synes at det er vanvittig kult at vi kan oppleve M.I.A på Gamle Kirkeplass.

Drammen trenger sårt et pulserende sentrum. Hver dag. Hele året. Elvefestivalen kan bidra til å sette fart på sentrumslivet, men et skippertak på fire dager er dessverre ikke nok aleine.

Derfor er det ekstra gledelig å se at nye utesteder popper opp, som den nye Cocktailbaren på Globusgården, og at «Frukt og Grønt!» i Tollbugata får strålende anmeldelser. Og hvor gøy er det ikke at vi har fått dekorert utallige vegger av kunstnere i verdensklasse?

Så da blir spørsmålet, er Drammen by pr. i dag i besittelse av politikere som tenker visjonært for byens sentrumsliv?

Og som fighter med nebb og klør for gode vilkår for oss der inne på Tinget? Som evner å arbeide på tvers av partistrukturer over lengre tid, akkurat slik de gjorde med veipakke Drammen og med rensingen av elva for å få det til å blomstre?

Det at politikerne våre nylig vendte tomlene ned for forslaget om å realisere uteservering i Tollbugata gjør meg bekymret.

Det at det i hovedsak bygges leiligheter forbeholdt pensjonister på alle de beste sentrumsadressene overrasker meg.

Det at Høgskolen er under press og at alarmsentralen legges ned forteller oss at hvis våre politikere ikke står på barrikadene for den byen vi ønsker oss, så er det dessverre liten hjelp i at mannen i gata gjør det.

Det er snart valg, så jeg sender herved oppfordringen til alle politikere som soler seg i glansen av årets elvefestival, og som sikter seg inn på en plass på Buskerudbenken, om å fortelle vårs hvordan de skal arbeide for et fremtidens pulserende Drammen by.

For å løst sitere stuntpoet Helg Hiram Jensen på Ungdommens Kulturmønstring i 1997; «BYGATA ER SÅ JÆVLA DØD. LA OSS MALE BYEN RØD!»

LES DE ANDRE DT-SPALTISTENE HER.

ODA RYGH: Den store eldrejakta

ALISA DAIC: Den aller første skoledagen

KRISTIN OUDMAYER: Åtte råd fra ungdommen: Slik blir du et godt forbilde

JAN OVIND: «Jeg er kommet i en alder der ingen vil falle om (av bestyrtelse) om jeg skulle falle om»

SVEN OVE BAKKE: «Det var uventet progressivt fra en by jeg vurderte som i overkant traust og ujålete.»