Gå til sidens hovedinnhold

Klatret du inn vinduet på Hawk?

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvis du befant deg på dansegulvet på Hawk Club rett før stengning klokken 24 og buktet deg rytmisk sammen med en fjong frøken etter tonene av «If You Don’t Know Me By Now», kunne kvelden se himmelsk lys ut selv om det var bekmørkt utenfor.

Kanskje hadde du, ved hjelp av skummende Aass og sprudlende sjarme, pådratt deg et eskorteoppdrag – hvilket besto i å sørge for at dansepartneren kom seg trygt hjem; alternativt til et utrygt nachspiel.

Dette skal altså handle om Hawk i Drammen, stedet der unge mennesker av begge kjønn (det var bare to kjønn den gang) som syntes de hadde noe å by på, samlet seg fra 1972 og utover. For den som ikke har regnemaskin tilgjengelig: Det er altså 45 år siden!

VIL DU HA DET BESTE MENINGSSTOFFET FRA DT RETT I INNBOKSEN? MELD DEG PÅ HER

De samme menneskene er i dag smågebrekkelige, eldre homo sapienser. Tiden går som kjent like raskt som en Ferrari, og mange av Hawk-vankerne er i ferd med å ta fatt på siste etappe her på planeten Jorden (selv om de fornekter det av all sin gjenværende kraft).

Hawk lå i Øvre Torvgate (som det het da) – der Oscar er i dag. Hawk åpner klokken 19 i første etasje, klokken 20 i annen etasje – og ved midnatt var det slutt. Tore sto i døra, Eva sto i baren i første, Pål og Lilly i baren i annen og David var DJ. Svein og Tomas (fra 1974) svinset rundt som diskodirektører.

Til tross for 20 års aldersgrense, innbiller jeg meg at jeg begynte å oppsøke Hawk en gang på 1973-tallet (som 18-åring), sammen med Jon, Rolf-Erik og Olav.

Enkelte ganger hadde vi vorspiel med langpils eller en flaske Reiller vom Heissen Stein (en utrolig søt hvitvin, som senere ble erstattet av den nesten like søte Schwartze Katz), og satte deretter kursen.

En av kameratene, jeg sier ikke hvem, syntes han hadde så mange fregner at han alltid la på et tungt lag med brunkrem i fjeset før avgang mot Hawk. Med krøllhår også oventil, antok han en karibisk, eksotisk apparisjon. Selv brukte jeg dekkstift over det som måtte befinne seg av urenheter i mitt ansikt.

Man kom altså ikke uforberedt på Hawk, der man måtte gjøre seg beredt til å kjempe om oppmerksomheten med de gamle ørnene (Stein, Gjermund, you name them) som befolket baren i annen etasje.

Deres aldersforsprang (to-tre år) og evne til å navigere fra bar til dansegulv til nachspiel virket både imponerende, misunnelsesverdig og utmattende for oss som kom nesten direkte fra Falkeklubben med Rolf Riktor til Hawk Club med Svein Lund.

Men vi apet etter så godt vi kunne. Vi trakk inn kinnene og lagde trutmunn. Hey babe! Var man i finaleheatet på det gyngende dansegulvet ved siste låt – ofte den dryppende sensuelle «Me and Mrs. Jones» med Billy Paul eller nevnte «If You Don’t Know Me Ny Now» med Harold Melvin & The Blue Notes – kunne kvelden lett arkiveres som en suksess (større eller mindre).

«Vi som klatra inn vinduet på Hawk» har egen Facebook-side. Allerede den gang hadde vi såpass tonnasje at det ble for tungt å klatre opp takrenna til annen etasje. Men vi husker Tor-Even kom veltende inn av vinduet, hvorpå han av personalet raskt ble ført nedenunder og ut på gateplan.

En annen gang løftet Tor-Even et pikebarn så høyt på dansegulvet at hun holdt på å bli skalpert av vifta rett over.

Det kunne bli hett i annen etasje, og derfor krøp vi stundom ut av vinduet innerst i lokalet og satte oss på taket, hvorfra vi kommuniserte med folk på gata og skvettet litt øl på dem.

Flaueste øyeblikk på Hawk? Den gang en blondine fra Svelvik (visstnok en tidligere Miss Norway-finalist) ba meg opp til dans i første etasje klokken 19.30, mens dagslyset slo inn.

Ingen andre var på gulvet. Og ingen har noen gang sett stivere diskodans.

Andre saker fra dt.no:

Kapitals kåring av Norges mektigste kvinner ga en sur smak i munnen for Sandra Bruflot

Barn og Silicon Valley på Waagaardsløkka  

Nå har Patricia gått ned 30 kilo  

Kommentarer til denne saken