Gå til sidens hovedinnhold

På tur på Park

Artikkelen er over 2 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I høve Park hotells nært forestående undergang, er det meg maktpåliggende å nedtegne noen ord om institusjonen vi oppsøkte som unge menn for å lete etter den daværende meningen med livet – å treffe damer.

Fra 1977 sto Park Dancing der som et fristende diskotempel, hvilket vi oppsøkte i helgene etter først å ha satt til livs to-tre langpils (noen ganger erstattet av Mateus rosèvin) med gutta og Donna Summer på vorspiel – slik at vi var akkurat så småplinge i bollen at det tillot vår innebygde sjarm å komme opp til overflaten.

Før vorspielet hadde vi, etter grundig dusjing, påført Brut under armene pr. aerosolflaske og kanskje skvettet litt tung musk aftershave strategisk i ansiktsregionen.

Vi var rede til å innta drammensnatten.

 

Det siste hinderet var å passere far eller sønn Sveen (eller en av deres deputies) – bredskuldrede dørvakter med evne til å sile ut den som ikke evnet å skjule sin oppadgående sinnsstemning. Det gikk som regel bra.

Inne på Dancingen samlet man seg først i guttegrupper (dem man ankom med, samt andre bekjente man traff), der man rundt bordet og over en halvliter la strategiske planer for kvelden og holdt utkikk etter tilnærmede jomfruer man kanskje allerede var på nikk med.

Samtalen rundt sånne guttebord kunne ta de ymseste veier.

LES OGSÅ: Vil bygge leilighetshotell midt i smørøyet

LES OGSÅ: Park Hotel-bygget kan bli stående tomt  

Ved ett tilfelle husker jeg at Per (velbygd og hormonell) tok for seg en noe mindre og langt mer introvert utgave av arten «ung mann på sjekker’n» og utesket ham bramfritt og høylytt om han kunne påberope seg omgang av intim karakter med det motsatte kjønn (det var bare to kjønn den gang).

Vedkommende svarte spakt ja, hvorpå Per ba om å få undersøke ham nedentil, for å fastslå om han snakket sant – fordi slik omgang ville avsette gnikke- og gnukkemerker (friksjonsbaserte) på hans forplantningsorgan.

Tilbudet om spontanundersøkelse ble avvist, og vår venn ble høylytt, av Per, erklært for jomfru. Han skiftet neppe status den kvelden.

Et besøk i kjelleren hos Else hørte med når man sveivet rundt på Dancingen. Jeg må innrømme at jeg aldri følte meg helt komfortabel hos Else. Jeg følte meg som en synder i det øyeblikket jeg kom inn. Else hadde øyne både i nakken og tinningene, i tillegg til det vanlige paret, og observerte enhver antydning til brudd på plettfri speideroppførsel (tilnærmet) i ethvert hjørne av lokalet. Det ble øyeblikkelig påtalt.

Else var som en streng lærer med en klasse med halvfulle elever. Det var et lurt smil inne i fjeset hennes et sted, men det var stundom vanskelig å oppdage.

Så vidt undertegnede kan forstå, ligger Park hotell i en vest-øst-akse, eller motsatt om man vil.

Slik kan man geografisk forklare at man begynte i vestvingen, på Park Dancing, og beveget seg østover mot Banketten når tiden – og en selv - var moden.

Å komme inn i barområdet på Banketten var et gedigent kultursjokk for en ung mann. Her satte byens glatte, voksne herrer som stolte haner på krakkene, ispedd fjonge damer som ikke lot seg affisere av at yndighetens og uskyldighetens tog hadde forlatt stasjonen.

Det de eventuelt måtte ha mistet av ungdommens sødme på veien til Banketten, var erstattet av erfarne og mystiske blikk, så dype som den dypeste innsjø.

Mens de unge kvinnene på Dancingen gikk ut for å ha det gøy, gikk deres eldre søstre ut på Banketten for å ha det enda gøyere. Og de tilstedeværende gentlemen la ingen kjepper i hjulene for gøyskapen, der de slo om seg med gin tonic og lignende leskedrikker så det bølget i baren.

Husk, dette var i siste halvdel av det frie og tøylesløse 70-tallet, og det var ingen som bar synlige tvangstrøyer på Banketten.

I 1986 var det slutt for Banketten. 1. juli i år dør Park hotell.

Da har vi bare minnene igjen.

LES DE SISTE LØRDAGSSPALTENE HER:

Sven Ove Bakke: Om snøen som falt i år

Kristoffer Reinsfelt Arnesen: Drømmen om Drammen

Oda Rygh: Snart er det vår. Forhåpentligvis.

Alisa Daic: De som verker etter et nettverk  

Kommentarer til denne saken