Å bo midt i byen må aldri kunne forveksles med å bo på Konnerud

SPALTISTEN: Sven Ove Bakke (f. 1975) er lørdagsspaltens innflytteralibi. Han er tidligere profilert musikkskribent og kommentator i Dagbladet, jobber nå med markedsføring, PR og kommunikasjon og har bodd i Drammen de fire siste årene.
ILLUSTRASJON: Karl Gundersen

SPALTISTEN: Sven Ove Bakke (f. 1975) er lørdagsspaltens innflytteralibi. Han er tidligere profilert musikkskribent og kommentator i Dagbladet, jobber nå med markedsføring, PR og kommunikasjon og har bodd i Drammen de fire siste årene. ILLUSTRASJON: Karl Gundersen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Drep meg herre, men ikke med utepils og bakgårdsjazz.

DEL

MeningerI en alder av 43 år kan man tenke seg at man er sånn cirka halvveis i livet, mer eller mindre. Hvis man er heldig og helsa holder. I 40-årene er man gammel nok til å tenke på ungdommens dårskap nettopp som dårskap, men også gammel nok til å bli genuint melankolsk og nostalgisk av å tenke på forgangne tider, det bekymringsløse storbylivet før barn og gressklipper.

Det var da man hadde tid til å bruke byen skikkelig, henge på kafé, ramle tilfeldig innom konserter, leve livet etter innfallsmetoden. Det var en herlig tid.

I 40-årene er man samtidig middelaldrende nok til iblant å føle seg gammel og avskiltet. Jeg snakker ikke for alle mine 70-tallsbrødre og -søstre her nå, det er sikkert mange som er flinke til å bruke byen og alle dens herligheter, men må ærlig innrømme at jeg skuffende sjelden er en av dem. Dette passer svært dårlig til mitt urbane/kulturelle selvbilde, men sånn er det altså blitt.

Det sitter langt inne å skrive dette, men jeg serlitt frem til å bli gammel.

Det høres ikke bra ut når jeg leser foregående setning for meg selv her, men å bli gammel kan til en viss grad handle om å ta den forgangne ungdomstiden tilbake. Det Bekymringsløse Storbylivet 2.0. Et liv der den ugjennomtrengelige fritidsaktivitetslogistikken og annen trøstesløs tidsklemme erstattes av friheten til atter en gang å leve det gode, urbane livet – med store barn ute av redet og null behov for gressklipper.

Det er lett å ha sympati med dem som selger unna villa med pent opparbeidet tomt og utilfredsstillende kollektivtilbud, enten de kommer fra Konnerud, Tranby, Åssiden, Gulskogen eller Solbergelva, og heller finner seg en lettstelt byleilighet i generisk funkisstil med balkong og garasje.

At det finnes så vel arkitektoniske som boligpolitiske bekymringer for denne folkevandringen av spreke og økonomisk ubekymrede 60-åringer får vi ta en annen gang, for det er nemlig et mer presserende tema som reiser seg ut av de geriatriske funkisparallellsamfunnene på Bragernes og i Aker Brygge-wannabee-blokkene nede på Union:

Nyinnflyttede sentrumsbeboere er sjokkert over at det å bo nede i sentrum av byen viser seg å ha et visst byaktig preg. Hvem skulle trodd det?

I fjor ble det heftige naboprotester rundt en meget nøktern utvidelse av skjenketidene til utestedene på Union. Og senest forrige uke i et debattinnlegg her i Drammens Tidende ble det drøftet hvilke signaler det sender utelivet i Drammen at naboer i det nybygde sentrumskvartalet mellom gågata i Nedre Storgate og Nedre Torggate klager over noe bakgårdsjazz hos restauranten Pavarotti.

Stakkars Pavarotti, forresten, som først får kjeft for at deres hjemmelagede bernésaus ikke smakte som posesaus, og nå blir utskjelt for å bidra til et levende kulturtilbud på en side av byen hvor det faktisk er ganske lite av denslags.

At noen sjeldne jazztoner som siver ut av en bygård et steinkast fra Bragernes Torg blir oppfattet som en gedigen provokasjon av velbemidlede, godt voksne innbyggere som har betalt gode penger for å bo midt i byen er i seg selv en gedigen provokasjon. Har de i løpet av alle disse årene med ugjennomtrengelig fritidsaktivitetslogistikk og annen trøstesløs tidsklemme glemt at å bo midt i byen aldri må kunne forveksles med å bo på Konnerud?

Så spørsmålet er om disse folkene egentlig vil bo i byen?

Man kan begynne å tvile. Kort vei til Torget Vest, apotek og pol på dagtid er tross alt bare én liten del av det gode urbane livet man kan leve hvis man har kostet på seg en fancy ny leilighet i Bragernes Atrium.

Ingenting er tristere enn et bysentrum uten puls, uten musikk, uten folkeliv. Ingenting er tristere enn en by uten bylyd.

LES DE SISTE DT-SPALTISTENE HER:

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags