O sole mio (Å sola mi)

LØRDAGSSPALTISTEN: Jan Ovind. 63 år. Født i Oslo. Drammenser fra 1955, med unntak av en periode i Asker fra 1961-68 og to år i New York som VG-korrespondent fra 1991-93. Jobbet som journalist i VG fra 1983-2017. ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

LØRDAGSSPALTISTEN: Jan Ovind. 63 år. Født i Oslo. Drammenser fra 1955, med unntak av en periode i Asker fra 1961-68 og to år i New York som VG-korrespondent fra 1991-93. Jobbet som journalist i VG fra 1983-2017. ILLUSTRASJON: KARL GUNDERSEN

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerEn behøver ikke hete Gislefoss for å ha registrert at vi har badet i sol og varme her i drammensgryta i sommer. Nå er tiden moden for en oppsummering, og vi kan fastslå at det ble i meste laget.

Når sola er på vakt nesten 20 timer i døgnet fra slutten av mai til begynnelsen av august, blir trangen etter forandring påfallende.

Er det kanskje overskyet i dag? Nei da. I går? I morgen? Nei. Nei.

«Livet består ikke bare av solskinnsdager», sa kloke (og gamle) folk tidligere. Det gjelder ikke for sesongen vi nettopp har vært igjennom.

Med nærmere 70 såkalte høysommerdager, med over 25 grader i skyggen (og m-a-n-g-e over 30 grader), er vi nå såpass oppvarmet at vi kan klare oss til den første snøen daler florlett over Konnerud.

For dette har vært sommeren da vi grep etter solbrillene på nattbordet før vi turte å trekke fra gardinene. Sola skinte med en styrke som kunne gjøre deg sveiseblind før frokost.

Det kan også noteres at vi ved en enkelt anledning, i sommerens kokende hete og blendende lys, gikk i dusjen med solbriller på. Etter å ha påbegynt shamponeringen av hodet, ble vi obs på den uvanlige utveksten på skallen og avførte oss, etter et lite øyeblikk med klissvåt forfjamselse, solbrillene letthendt med innøvd bevegelsesmønster. (De trengte for øvrig en vask og puss og har virket upåklagelig siden)

Altså sola, dere, den som har gitt oss så myttji sol og myttji varme sommeren 2018: Sola er en stjerne som ligger ca 150 millioner kilometer fra planeten vi kaller hjem, og lyset bruker åtte minutter og 19 sekunder på strekningen – noe som er så raskt at det går under betegnelsen lysets hastighet.

Sola er en gigantisk plasmaball, med en overflatetemperatur på 5500 varmegrader, og diameteren er 109 ganger større enn jordens. Så det er kraftige dimensjoner over lyspæra, om vi skal være så skamløse å kalle sola det.

Sola er egentlig knallhvit, men Wikipedia forteller oss at den fremstår som gul for oss på grunn av atmosfærisk spredning av blått lys.

Wikipedia og andre leksika er stappfulle av data om sola, men for en som gikk på engelsklinjen på gym er det ikke lett å begripe stort mer enn at den er rund, stor og varm.

Hvordan har vi kommet oss gjennom den kokende sommeren? Jo, vi har vært strategiske og konstant søkt mot skyggefulle pletter, under parasoller og markiser.

Hos bakeren på Strømsø torg har markisene og små vindpust gjort det levelig å eksistere, og parasollen på kolonihytta har kontinuerlig beskyttet vår torso, våre lemmer og vårt hode; ikke slik å forstå at sommeren utelukkende har vært tilbrakt i skyggenes land, men vi har visst vår besøkelsestid i sola – og har deretter trukket inn under beskyttelsen.

Den kontinuerlige strålingen vi har vært utsatt for, har gjort meg noe mer skeptisk til låter som priser sola (jeg er glad i all form for enkel musikk), men jeg regner med at det vil avta fremover mot jul.

George Harrisons og Beatles’ «Here Comes the Sun» (Fra «Abbey Road», 1970) har alltid vært en beskattet godlåt, men nå skal den få ligge til julegrisen er slaktet.

Randi Hansen er for øyeblikket heller ikke sola mi.

Og alt maset om «Let the Sunshine in» stenger jeg ute inntil videre.

Derimot ligger det an til at The Shadows vil finne veien til mine øreganger utover sensommeren og høsten.

Men det bør helst være innspillinger uten Cliff’ern. Han er så helårssolbrun at han ikke kan brukes til å lege minnene om sommeren da sola aldri tok pause.

HER ER DE SISTE LØRDAGSSPALTENE I DT:

Sven Ove Bakke: Veien blir til mens vi brygger

Kristoffer Reinsfelt Arnesen: Å miste en umistelig

Oda Rygh: Den motvillige forretningskvinne

Kristin Oudmayer: Å reise (langt) vekk, er ikke ensbetydende med å ha en spennende og god ferie. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags