Etter å ha vært nykter siden 1990-VM havnet jeg igjen på klistremerke-kjøret

Øyvind Schou, journalist i Drammens Tidende

Øyvind Schou, journalist i Drammens Tidende

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

KommentarJeg glemmer aldri første gangen jeg ble rørt. Man gråter jo når man blir født. Som baby opprettholder man vanen for å si fra når man er sulten eller tørst. Som barnehagebarn når darwinismen slår til og en større unge stikker av med akkurat din leke. Men tårer uten en klart definert funksjon var for meg et fullstendig fremmed konsept.

Det skulle imidlertid forandre seg sommeren 1986. Og det hele var Diego Armando Maradonas fortjeneste. Den argentinske 10-eren gjorde nemlig et uutslettelig inntrykk under VM i Mexico. Gjennom mesterskapet herjet han med en guddommelig finesse i beina og en guds hånd i lufta. Da de til slutt nedkjempet det vesttyske maskineriet i finalen, var det en rar følelse som meldte seg. Jeg var åtte år gammel og rørt for første gang i livet.

Det første mesterskapet som et bevisst, oppegående og lettrørt menneske setter dype spor. Og det var akkurat disse minnene som kom tilbake da jeg nylig var på BR Leker med ungene. Som mange andre syndere på Gulskogen senter falt jeg for fristelsen å slippe dem løs i lekebutikken. Ikke med intensjoner om å legge igjen penger i butikken, heller for å få ti minutters fred.

Og det var da yngstedatteren maste om et gigantisk gulvmattepiano, jeg fikk øye på den magiske logoen til Panini. Det øyeblikket ble det klart at jeg skulle legge igjen relativt mye penger i lekebutikken likevel, selv om barna ikke fikk noen ting.

Panini er et italiensk selskap som siden 1970 har produsert klistremerkealbum til internasjonale mesterskap i fotball. For egen del var det før Mexico-VM i 1986 jeg for første gang skulle tre inn i Paninis magiske verden. Det begynte med et album der omslaget viste en fotball, to halvkuler og en sombrerokledd grønn skikkelse. Inne hadde alle lagene fått avsatt plass med navn til spillerne.

Feltene var imidlertid tomme og klare for å gi fra seg plassen til det rette klistremerket. Dette måtte selvfølgelig kjøpes separat. Akkurat som en utspekulert mexicansk narkolanger hadde de laget et idiotsikkert system som sikret at kunden alltid kom tilbake for et nytt skudd (i dette tilfellet en ny bunke kort).

Men det var verdt å bli avhengig av Panini. Følelsen av å fylle ut hull var enorm. Som når det fårete oppsynet til Gary Lineker endelig åpenbarte seg. Og jeg har aldri vært så glad for å se det sleske oppsynet til Rudi Völler som når nettopp hans klistremerke falt meg i hendene og kunne komplettere Deutschland-BRD.

Men slik avhengighet ofte utarter er det umulig å få nok stoff. Jeg var så nær, så nær, men mitt album fra Mexico 1986 ble aldri komplett. Etter å ha vært nykter siden 1990-VM, havnet jeg altså på Paninikjøret igjen denne uken. Noen hundrelapper er gått med uten at jeg er i nærheten av å fullføre en eneste spillerstall. En kamerat varslet meg om at ryktet på byen sier at Oslo er rammet av Paninitørke. Så jeg sa umiddelbart ja til å bruke 600 kroner på å bestille nye leveranser fra England.

Men gli inn i Paninirusens vidunderlige verden du også! Så kan vi kanskje bytte? Jeg har Serhiy Sydorcuk og Wojciech Szczesny. Og det er mer der det kommer fra.

Les flere meninger her!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags