Norges Idrettsforbunds lov – en dopingfelle 1034128

Foto:

Av
DEL

MeningerI september avla enda en norsk utøver en positiv dopingprøve.

Utøveren – en 23 år gammel ishockeyspiller – hevder sin uskyld og at han har fått i seg det ulovlige stoffet gjennom et forurenset kosttilskudd. Til felles med Johaug- og Sundbysaken, hevder idrettsutøveren at han ikke mente å dope seg. Vekkerklokken har ringt for idretts-Norge i to år.

Allikevel er Norges største idrettsorgan i sin egen lov ikke oppdatert. Dette innebærer at pliktoppfyllende utøvere som følger NIFs lov, kan bli dømt for doping.

NIFs lov inneholder regler om doping og utøverens ansvar. Loven legger til grunn at for å bli frikjent, må utøverens bevise at regelbruddet skyldes «ubetydelig utvist skyld».

Dersom en positiv dopingprøve skyldes at utøveren har inntatt et forurenset stoff, og utøveren, slik NIFs lov lyder, har sjekket stoffets pakning og gjort et rimelig internettsøk, er reaksjonen en advarsel.

NIFs lov er dessverre ikke «lov» i alminnelig forstand, og kan kun ses på som en veiledning. Norske idrettsutøvere må forholde seg til internasjonale regler og praksis hva gjelder antidoping. At loven kun er en veiledning, er ikke tydeliggjort. Her ligger den første dopingfellen.

World Anti-Doping Code (WADC) tolkes av Court of Arbitration for Sport (CAS). Dette betyr at gjeldende regelverk er en sum av både WADC og CAS’ praksis. Regelverket tydeliggjør utøverens ansvar for inntak av stoffer. Du er ansvarlig for å sjekke pakningen og gjøre et internettsøk, undersøke stoffets kilde, WADAs forbudsliste og forhøre deg med lege.

Dette er mer enn hva NIFs lov krever av idrettsutøveren. Dette er dopingfelle nummer to.

Et konkret eksempel er saken om den tidligere kjente skiskytteren Evi Sachenbacher-Stehle.

Hun testet positivt under OL i Sochi i 2014 etter å ha tatt et kosttilskudd. CAS la vekt på at hun burde ha sjekket stoffets kilde, der hun kunne funnet opplysninger om at stoffet kunne bedre prestasjonsevnen. Selv om kosttilskuddets pakning og et internettsøk ikke indikerte at kosttilskuddet var ulovlig ble hun utestengt.

Saken illustrer forskjellen på det norske og internasjonale regelverket.

I motsetning til NIFs lov, gjør CAS også en individuell vurdering av idrettsutøverens personlige kapasitet. For eksempel viser saken om James Armstrong som var en handicapet curlingspiller, at det skal tas hensyn til personlige utfordringer ved vurderingen av skyldgraden. Han hadde forvekslet sine medisiner, med medisiner som inneholdt et forbudt stoff i en stressende periode.

Da kunne han ikke klandres for ikke å ha lest pakningen.

Les også: 21 kroppsbyggere er siktet etter politiaksjon: – Vi har grunn til å tro at flere benytter ulovlige preparater

Ved at NIFs lov ikke vurderer alder, erfaring, utdannelse om antidoping, språk, miljø og funksjonsutfordringer, kan utøvere med særlige utfordringer ekskluderes fra idretten. Slik ordlyden i NIFs lov er i dag, ser det ut som at en utøver på 15 år uten erfaring fra toppidretten eller utdannelse innen antidopingarbeid vurderes like strengt som en erfaren toppidrettsutøver.

Hadde dette vært tilfellet, ville flere grupper med begrensninger blitt hindret i å delta. Selv om dette heldigvis ikke er virkeligheten internasjonalt, kan norske utøvere med begrensninger som leser NIFs lov få et annet inntrykk. Dette er felle nummer tre.

Det internasjonale regelverket er med andre ord på en måte strengere ved at det legges vekt på flere vurderingsfaktorer. På en annen måte, er det derimot bedre tilpasset den enkelte utøveren. Det å drive toppidrett krever store ressurser, og en dopingdom er ødeleggende for en idrettskarriere og alle involverte.

For å forhindre at flere utøvere går i den norske dopingfellen, oppfordres det sterkt til en revisjon av det norske regelverket med tilhørende veiledninger, slik at det samsvarer med gjeldende regelverk i Wold Anti-doping Code og CAS praksis.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags