Olav Bjotveit skriver i et innlegg 10. April at streik er utgått på dato, og ikke lenger nødvendig siden vi har Hovedavtalen, tariffavtaler og arbeidsmiljøvernloven.
Etter mitt syn viser dette en grunnleggende misoppfatning av hele det organiserte og fungerende arbeidsliv, den såkalte «norske modellen».
Hovedavtalen ble jo til for å ikke bruke streik unødvendig, samt sikre arbeidstakernes medinnflytelse og påvirkning. §2-2 sier: «Hvor det er tariffavtale, må arbeidsstans eller arbeidskamp ikke finne sted.» Så kun ved revisjon av avtalene kan streikevåpenet og arbeidsgivernes våpen: Lock-out, benyttes. Alternativet til Hovedavtalen kjenner vi fra historien og i utlandet, der streik benyttes i tide og utide etter hver mann sin oppfatning. Man trenger ikke dra langt utenfor Norges grenser for å se dette.
Her i landet har vi vært forskånet for mange streiker og lockouts. Fagbevegelsen og bedriftene har i samarbeid funnet fram til løsninger som er akseptable både for arbeidstaker, bedriften og samfunnet.
Så til streiken i Norwegian, som Bjotveit ikke likte. Denne streiken synliggjør et skifte i norsk arbeidsliv. Mange bedrifter vil tilnærme seg et multinasjonalt system, hvor man kjøper arbeidskraft for en billigst mulig penge på et globalt marked. Ansvarligheten er redusert ned til kun å tenke på aksjonærenes utbytte. Jeg er redd vi kommer til å oppleve mer av tilsvarende i fremtiden.
Det springende punkt er, som nettopp Bjotveit selv nevner til slutt i sitt innlegg, at vises det ansvarlighet og vilje, er ikke streik nødvendig. Hva hvis der ikke vises ansvarlighet og vilje??
Nettopp av den grunn er derfor streikevåpenet nødvendig, og en garantist for demokratiet. Arbeidstakere må ha mulighet for å trekke tilbake sin arbeidskraft, likeså at arbeidsgiverne kan utestenge. Alternativet vil være diktatur, og det er noe vi i disse aprildager minnes med gru. Representanten for det siste regimet som forbød streik i sin alminnelighet, ble stilt til muren på Akershus den 24 Oktober 1945.