Derfor befinner Arbeiderpartiet seg i en krise

RÅD FRA SV: SVs Arne Nævra gir her råd til Ap om politiske veivalg i fremtiden.

RÅD FRA SV: SVs Arne Nævra gir her råd til Ap om politiske veivalg i fremtiden. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Trond Giske-saken er bare midlertidig og vil leges for Ap. Langt alvorligere er den politiske krisa før dette. Det er den Ap-nestoren Martin Kolberg tenker på når han rett ut sier høyt og tydelig: «Arbeiderpartiet er i krise».

Han mener at Ap er i ferd med å miste sin ideologiske begrunnelse.

Partiveteranen, Torbjørn Berntsen, tidligere nestleder og statsråd, slår følge med Kolberg i kritikken av eget parti og forbanner en periodevis høyredreining og lefling med tankegods fra «høyreavvikeren» Tony Blair i Storbritannia. Oslos byrådsleder, Raymond Johansen, ønsker Kolbergs kritikk velkommen og ber Støre bygge et nytt lag, litt etter modell av Oslo, i en brei rødgrønn allianse.

Når så framtredende politikere fra forskjellige generasjoner, med så lang fartstid i Arbeiderpartiet, så tydelig tar bladet fra munnen, er det selvsagt alvorlig for Ap. Valgnederlaget og de siste meningsmålinger tvinger også Ap til å evaluere egen politikk og formidlingen av den.

Hvorfor har det gått slik med Ap? Det er dette tusenkronersspørsmålet partiet sjøl nå skal finne svar på ved å sette ned tre arbeidsutvalg. I et lengre intervju i Klassekampen 14.12 forteller partisekretæren, Kjersti Stenseng, om at de tre utvalgene skal behandle innvandrings-, arbeidslivs- og distriktspolitikk.

Andre utenfor partiet sjøl skal være forsiktig med å evaluere hvilke feilvurderinger som har vært gjort av partiledelsen, og hva de bør gjøre framover. Samtidig kan det faktisk hende at det nettopp er folk som ser tingene fra sidelinja som kan komme med de beste analysene og rådene.

Det gjelder ikke minst fra dem som er klare samarbeidspartnere, både i den rødgrønne partikoalisjonen og fra LO og andre organisasjoner som har stått Ap nær.

De tre interne arbeidsutvalgenes arbeidsfelt ser ut til å være områder der Ap sjøl tror skoen har trykket. Jeg er ikke så sikker på det.

Med unntak for distriktspolitikken som etter min mening var ett av feltene som ga Ap banesår i høst. For mange velgere virket det som om Ap snudde kappa etter vinden ved at de først gikk inn for politireformen i forlik og diverse kommune- og regionreformer – for så å gå imot dem. Men da var det for seint. Det var ikke akkurat slik. Men jeg tror folk satt igjen med det inntrykket. Mens Senterpartiet satt igjen med eierskapet til motstanden mot sammenslåinger og sentralisering – delvis sammen med SV.

Et annet felt (som ikke skal få noe arbeidsutvalg i Ap?) er privatiseringa og anbudsutsettelsene av offentlig velferdstjenester. Her var Ap i stor grad fraværende i debatten.

Det var partier til venstre for Ap som har ført an i kampen for profittfri velferd de siste par åra. Folk flest liker ikke at skattepenger i milliarder går til rikfolks lommer og til skatteparadiser i utlandet gjennom oppkjøpsfond. Når aktører innen barnevern, barnehager, attføringsselskaper osv. kan ta ut avkastninger på investeringer på 30 – 40, ja helt opp i 70% pr. år, der inntektene kommer fra sikre skattepenger, da reagerer folk.

Arbeiderpartiet er heller ikke i førersetet når det gjelder miljøpolitikk og et grønt skifte i energi- og næringspolitikk.

Dersom noen av meningsmålingene rett før valget hadde slått til, ville miljøpartiene, SV, MDG, Rødt og Venstre kunne ha fått over 30 mandater på Stortinget. Da hadde en ny, grønn politisk bølge vært umulig å avvise, og jeg er overbevist om at Ap hadde satt ned et arbeidsutvalg til å se på dette feltet også.

Nå gikk det ikke slik. MDG og Rødt kom under sperregrensa. På grunn av valgordningen og at folk trakk seg litt bort fra disse partiene da stemme ble avgitt, blei det bare SV som med en viss tyngde kan representere miljøpolitikken på Stortinget.

Likevel: 11,6% stemte på SV, MDG og Rødt til sammen. Det er mer enn for Senterpartiet, som blei en valgvinner. Om vi tar med Venstre, står 16% bak miljøpartiene. Jeg tror Ap må ta dette med i evalueringa av egen politikk.

At den langsiktige trenden i Ap, der de har stått oftere og oftere sammen med Høyre, i utenrikspolitikken og i forlik etter forlik her hjemme, har gjort at folk flest ikke ser den store forskjellen mellom dem lenger.

På toppen av det hele satte Støre døra på gløtt for KrF– og smelte den igjen for Rødt og MDG før valget.

Neppe særlig smart, det heller.

SV er klare til å samarbeide med Ap før neste valg, eller dersom mellompartiene snubler i dansen med Siv og Erna i nåværende periode. Men vi ønsker oss et vitalisert Ap som ser til venstre og tar kampen sammen med oss for mindre forskjeller, mindre privatisering og bedre miljø- og klimapolitikk. En politikk for de mange, ikke for de få.

Lytt til erfarne fjellfolk – eller partifolk, lytt til Kolberg og Berntsen, det er ingen skam å snu!

LES OGSÅ: Bruflot overtar ledervervet i Unge Høyre

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken