Gå til sidens hovedinnhold

Med troen som våpen

Artikkelen er over 6 år gammel

Trenger vi egentlig religionene?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.


Så har vi igjen sett at religiøse ekstremister, hvis hovedhensikt synes å være å terrorisere alle som ikke deler deres tro, bruker indoktrinerte unge mennesker til å utføre disse forferdelige handlingene.

Unge, selvfølgelig fordi disse er lett påvirkelige. Og når de i tillegg oppfatter seg som overkjørte og tilsidesatte og blir sett ned på i et samfunn som ikke deler deres kulturs verdinormer, er de takknemlige ofre for kyniske og maktsyke manipulatører som lover et dem et bedre liv - hovedsakelig i det hinsidige - om de bekjemper de "vantro".

Dette er jo langt ifra noe nytt som radikale islamister har kommet opp med nå som et hensiktsmessig redskap. Kristendommen har selv en lang historie med voldelig relegionsutøvelse ut fra samme hensikt. Vi lever selv i et land som ble kristnet med sverd, i fall noen skulle ha glemt det.

Misjonsbefalingen; "gå ut og gjør alle folkeslag til (mine) disipler", er jo en sterk oppfordring til en imperialistisk handling som er blitt forsøkt utført med voldelige midler av overivrige troende av flere religioner opp gjennom historien, ikke bare av de kristne. Vi burde jo derfor ikke være direkte overrasket når IS proklamerer at målet er å opprette en verdensomspennede islamsk stat, og synes å ha til hensikt å eliminere alle de vantro på veien i denne prosessen.

Når kristne som anklager islam for å være en voldelig religion, basert på skriftsteder i koranen som oppfordrer til bestialske handlinger, blir konfrontert med ganske så lignende handlinger i Bibelen, forsvares dette gjerne ut i fra at dette er det gamle testamentet, mens det nye står for en mer human form for kristendom.

Vel, det var øyensynlig ikke denne som var ledetråden under korstogene, inkvisisjonen eller koliniseringen av Amerika, som alle ble utført med bibelen i den ene hånden og sverd et i den andre. Inkludert en dæsj tortur og bålbenning.

Stort sett er det eneste som skiller disse barbariske og imperialistiske handlingene som ble gjort i Kristi navn med en total forakt for andre kulturer, og hva IS gjør i Allahs navn i dag, bare noen få århundreder. Vi har så lett for å glemme, eller skyve beleilig unna, ubehagelige epoker i vår egen historie når vi anklager andre for bestialske handlinger og maktovergrep i religionens navn.

Det er nettopp dette at det skjer med religiøse skrifter i hånden, uansett trosretning, som skremmer meg og burde skremme alle, inklusive de troende selv, til å få øynene opp for at "misjonsbefalinger" lett kan oppfates som et påbud hvor alle midler kan tas i bruk, og fordømme denne formen for påvirkning/tvinging. Men istedet får vi selvfølgelig det evinnelige argumentet og unnskyldningene om at de som foretar overgrep tolker skriften feil, at de ikke er "sanne" kristne, muslimer eller hvilken religion de nå måtte tilhøre.

Litt av en unnskyldning og ansvarsfraskrivelse! Alle religioner kan, har blitt og vil bli tolket i den ene eller andre retningen utifra en til en hver tid gitt hensikt.

Ord skrevet ned av mennesker som hevder å være talerør for en guddom, og et presteskap som påser at dennes(deres) vilje blir fulgt, er noe omtrent alle kulturer har basert sine maktstrukturer på, sammen med noen velvalgte moralske rettningslinjer som har garantert at den ikke blir utfordret, og gjerne frontet av en geistlig som, opphøyd til guddommens stedfortreder på jorden, fremmer og ivaretar dennes interesser.

De svært virkningsfulle redskapene; å true med straff og å friste med belønning, er jo i seg selv ganske banale, men når dette skjer med trusler om evig pine i et helvete etter døden, som jo ingen beleilig nok kan motbevise at finnes, blir uopplyste, undertrykte, fattige og sårbare mennesker lette bytter for disse demagogene. Når det på andre siden lokkes med et liv uten bekymringer og fullt av nytelser om en følger påbudene, har man skapt det perfekte grunnlaget for "selvvalgt" underkastelse.

De forskjellige religionene er svært like i sine belønninger. De apellerer til det mest primitivt "menneskelige" i oss heller enn noe abstrakt og opphøyet. Kristendommen lover oss et evig liv uten bekymringer, hvor mat og drikke ikke er noe problem. Elver som flyter av melk og honning var kanskje mer aktuelt i tidligere tider, og er det vel fremdeles i de fattigere delene av verden, enn i vårt vestlige og fredelige (før IS brøt idyllen) overflodssamfunn. Kanskje er forklaringen på at troen står langt sterkere i disse landene kan ha noe med dette å gjøre.

Gammel norrøn tro lovet på sin side en plass i Valhall ved Odins bord og en evigvarende orgie med fyll og fest, som sikkert appellerte sterkt til vikingenes forestilling om det perfekte paradis. Muslimene, i hvert fall hvis du er en kampglad IS-tilhenger som drømmer om en verden styrt av sharialover, gleder seg vel mest til å kunne ta for seg av et knippe jomfruer. De to sistnevnte dog med forbehold om at de dør etter selv å ha utført noe så "heltemodig" som å ha ta med seg noen vantro på veien.

Jeg forstår jo godt at moderate kristne og muslimer blir bestyrtet over det som skjer i deres tros navn, enten det er avhugging av lemmer, overgrep mot barn eller nedslakting av uskyldige "vantro". Men hvor går grensene mellom "rett" og "gal" religionsforståelse og utøvelse? Det finnes utallige trossamfunn og retninger innen disse store religionene, og alle tar de hevd på å ha den eneste rette tolkningen av skriften.

At det stadig utføres psykiske eller fysiske overgrep av mer eller mindre alvorlig art overfor annerledes troende, tenkende eller til og med innad i egne rekker selv blandt de moderate, er vel hevet over enhver tvil. Opp gjennom historien har det vel vist seg at det er de som har hatt makten på sin side som har hatt privilegiet til der og da å ha retten på sin side. Gjerne bare for å bli fordømt i ettertid for å ha vært på ville veier av de neste rettroende.

Men det er heldigvis håp oppi alt dette. Å se innbyggerne i Paris impulsivt ta hverandre i hendene og danne lange rekker i felles sorg på Place de la République, var en sterk opplevelse som viser at vi mennesker har noen felles moralske verdier og følelser som gjør at vi ikke nødvendigvis må oppsøke dertil egnede bygninger og utføre gitte religiøse handlinger, eller ha den ene rette troen, for å forenes i felles sorg eller glede.

Så trenger vi egentlig relegionen(e), som beviselig har stelt i stand så mye helvete på jord for så mange opp gjennom historien, som moralske veivisere for å opptre moralsk? Eller kunne vi klart oss fint uten, i sameksistens basert på våre egne verdinormer og de verdslige lovene vi jo i fellesskap har kommet frem til er nødvendige for å opprettholde et sivilisert, sekulært samfunn?


Kommentarer til denne saken