Gå til sidens hovedinnhold

Slutt å be! 

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kjære president,

Da selvmordsbombene gikk av i Paris, deretter i Brussel og senere i Ankara, florerte det av flagg og profilbilder med «Pray» og det hele på sosiale medier. Trist, utenkelig og alle hjerter blødde. Vi skulle kondolere, fordømme, stå sammen, tenne lys og be. Ikke vær redd, sa du og dine likemenn. Vi har makt og kontroll, sa dere. Samtidig som du også sa at «ytre krefter» ikke vil Tyrkia vel, de er misunnelig på den vekst og virke jeg har skapt, sa du. På direktesendt tale fra egen statskanal, slik du pleier. Også skjer det. Igjen. Nå i mitt vakre Istanbul. Da den grusomme nyheten nådde min stue, saumfarte jeg nyhetskanaler, nettaviser og fant lite. Det jeg fant, var nyheten om at nyhetsstrømmen var blokkert og måtte kontrolleres. Hvorfor, kjære president? Selvfølgelig heiv jeg meg på sosiale medier. Jeg så det og leste det. Syke selvmordsbomber. Uskyldige dør. Våre hjerter blør. Vi fordømmer og ber om bedre tider. Men hjelper det? Selvfølgelig blør mitt hjerte også, og er fylt av harme, sinne og en vanvittig stor sorg. Prøv å trøste meg gjerne, send en kondolanse på Twitter, men for Guds skyld, slutt å be meg å be! Jeg vil ikke be, jeg vil vite. Si meg, hvorfor?!  Og vet du hvem som har skapt dem? Send meg gjerne et oppriktig svar, istedenfor å be meg om å vente og be for ofrene, som du og dine likemenn dere kaller for helter. Ingen, la meg gjenta, ingen er helter i en slik ideologisk krig.

Er det for mye forlangt å kreve informasjon, kjære president? Jeg har sittet oppe hele natta, og endelig kan jeg lese, se og høre. Det jeg fryktet. Frykt, blodblad, heltemodige tjenestemenn, etterfulgt av tørre kondolanser og politisk prat-prat-prat. Men ingen viser gjerningsmannen, den skyldige. Terroren rammer alt og alle, sier dere. Uavhengig av tid og sted. Dere kaller den for IS, og sier at Tyrkia er mest utsatt. Hva har dere tenkt å gjøre med det, om jeg får lov å spørre? Er det greit at vi legger inn profilbilder med flagg og sitater som roper ut om fred og sånn? For da ser det ut som vi heier på deg og digger dine uttalelser om at det ikke er din feil, ditt ansvar alene? Men, kjære president, vi aksepterer ikke at terroren blir en del av hverdagen vår, vi godtar ikke, selv om regjeringsfolka tillater seg å be oss om å roe oss ned, ikke overdrive. Om noen dager er alt glemt, kanskje. Til neste gang. Eller tar jeg feil, kjære president? Du sier at vi ikke må være redde, men kjøre kampen mot terror med stolthet og med ærefulle byster, la livet gå videre. Men hvem skal passe på oss i mellomtiden, kjære president? Hvem skal sikre sikkerheten til en hel nasjon, mens du leker verdensherredømmebygging og viser fingeren til «ytre makter», uten først å øke sikkerheten til eget folk?

Noen av oss forandrer profilbilder og føler oss beæret av kondolanser fra høyere hold og VIP-er fra hele verden. Fordi de bryr seg, tenker vi. Jeg er ikke interessert i tørre kondolanser. Ikke fra dem, ikke fra deg, kjære president.

Jeg vil at de skyldige rekker opp hånda og tar på seg skylda og får en passende straff. Jeg vil ikke veive med mitt flagg og snakke om fred på jord på Facebook, eller la livet gå videre, som om IS er det samme som en naturlig naturkatastrofe vi ikke kan gjøre noe med. Jeg vil at noe eller noen tar ansvar og gjenoppretter ro, orden og sikkerhet i mitt vakre land. Det henger ikke på greip når du og dine likemenn står fram på TV og toer deres hender, mens dere sitter trygt i hver deres maktstol og sender våpen til dem dere kaller «terroristene».  Kjære presidente, la meg slippe å se deres falske ansikter og slutt å be meg å be for bedre tider! Jeg vil ha svar. Jeg vil se at dere håndterer terrorens blodige ansikt, uten at mennesker dør. Jeg vil se at du gjør ditt beste, kjære president. For folket, barna og fremtiden.  Jeg vil kjenne min fiende, vite mest mulig. Når flere vet, dør færre. Så enkelt er det. Informasjonsflyten, eller informasjonsstoppen, skaper en distanse til virkeligheten. Vær så snill, kjære president, ikke stopp informasjonen! Når vi ikke vet, lager vi vår egen virkelighet. Eller fra hemmelig info som lekker ut til oss fra graverende journalister. Jeg skjønner at det er skummelt, kjære president. For kunnskap er makt, det vet du også. Men du skjønner, det er bare slik vi kan legge sammen to og to, og bruke hodet og vår kritiske sans for å finne sannheten og snakke sammen på en saklig måte. Du vil vel ikke lure et helt folk, kjære presidenter? I disse Ramadan-dager vil det være som å be til fanden. Hele tiden mens jeg skrev, har jeg hatt et sitat ved min side, et sitat fra den muslimske poeten Rumi, slik at følelsene ikke tok overhånd:

Før du snakker, la ordene dine gå gjennom tre porter:

En. Spør deg selv; Er det sant?

To. Spør deg selv; Er det nødvendig?

Tre. Spør deg selv; Er det vennlig?

Kjære president, jeg har prøvd å henvende meg så saklig og vennlig jeg kunne. Tilgi meg om jeg har tråkket på dine og dine likemenns tær. Men litt vondt må dere tåle. Det er litt mer enn hva familiene til de over 300 terrorofrene i Tyrkia det siste året har måttet tåle. Det er en nødvendig sannhet vi må tåle å høre alle sammen.

Kommentarer til denne saken