Vi må tørre å snakke høyt om ungdomsvold

Ikke fordi politiet sier det. Og uansett hvor marginalt problemet er.

DEL

MeningerNår leder for forebygging i politiet Geir Oustorp uttaler seg om ungdomskriminalitet, er det som å høre hans eget ekko fra noen år tilbake.

For historien han forteller, er omtrent den samme, nå som da: Ungdomsvolden er grov, rå og bekymringsfull. Det er våpen i omløp. Men politiet har kunnskap og kontroll. Drammenserne kan føle seg trygge.

Det er ikke dermed sagt at vi ikke skal bry oss, selv om statistikken viser at problemet er marginalt. Verken Ungdata-undersøkelsen fra 2016 eller Elevundersøkelsen fra 2018 kan bekrefte noen voldsboom i Drammen. De fleste ungdommer har det jo bra, trives med foreldre og venner, gjør lekser, streiker av og til for klimaet og er sjelden involvert i bråk.

Men det finnes «noen komplekse enkeltsaker», ifølge kommunens fagfolk. Politiet forteller at mørketallene «kan være store.» Men kommunens politikere oppfatter neppe problemet som stort nok til at det er verdt å nevne i partiprogram og valgappeller.

Drammens Tidende har snakket med ungdommene bak mørketallene. Gutter som forteller om slåsskamper som avtales i sosiale medier, om grove trusler, torpedovirksomhet og våpen som florerer. Lite av dette ender opp i politiets statistikker. Kanskje kommer det med i neste utgave av Ungdata-undersøkelsen som kommer neste år.

Men det disse ungdommene trenger, er strengt tatt ikke flere undersøkelser om hvor stort kriminalitetsproblem de utgjør.

For dem er hendelsene reelle og alvorlige nok i seg selv. For dem som utøver volden, for ofrene, for familiene og for kameratene.

Som en av guttene selv sier: - Dette livet er jo idiotisk, jeg ser jo det. Jeg hater meg selv for at jeg gjør dette. Jeg prøver å komme meg ut av det, men det er vanskelig. Jeg kjenner liksom ikke til så mye annet.

Derfor må vi også snakke høyt om det. Om årsaker og ikke minst tiltak. Er det slik at kriminaliteten er mer utbredt i de innvandrertette områdene, må vi også ta en åpen prat om det. På samme måte som vi må adressere koblingen mellom fattigdom, ulikhet og kriminalitet. Ofte henger dette tett sammen.

Ungdommene vi har snakket med, ligner umiskjennelig på de som går igjen i forskningen på ungdomskriminalitet. De kommer fra familier med lav eller ustabil inntekt, lav utdanning og mange har bare én forelder, men mange søsken. Mange har innvandrerbakgrunn, men slett ikke alle. Språkproblemer, dårlig kjennskap og tillit til offentlige myndigheter gjør at det imidlertid er vanskeligere for kommunen å nå fram med hjelp til disse familiene.

I det nye kommunestyret er det tverrpolitisk enighet om å få Drammen ned fra toppen av barnefattigdomsstatistikken. Vi kommer sikkert til å høre mer om dette fremover, om forebygging og tiltak rettet mot barna og familiene deres.

Men det er lett å glemme at ungdom er en egen gruppe. Forskere har pekt på at familiens inntekt spiller en større rolle når barna blir eldre. Skammen som kommer med ikke å ha råd til den dyreste merkejakka eller den nyeste mobilen, kan få normalt ganske greie gutter til å begå straffbare handlinger. Det er ikke noe nytt i det. Historien gjentar seg, med andre ungdommer, fra andre familier og nye kulturer.

Derfor er ungdommens vold og slåssing ikke bare noe som må overlates til politiet alene. Det krever egne tiltak, som politikerne og kommunens fagfolk må se i sammenheng med alt annet fattigdoms- og integreringsarbeid.

Det er dette vi må være åpne og ærlige om, uansett hvilken størrelse og farge det er på problemet.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags